TEOLOGI: I stedet for å kjefte på de som praktiserer uten den klokskap vi som kirke gjerne skulle merket, er det tid for at den sittende teologi blir en knelende teologi, skriver biskop Per Arne Dahl. 
Illustrasjonsbilde. 
  Foto: Fotolia.com

Jeg tror ikke på Gud, men jeg savner ham!

onsdag 3. januar 2018

Synspunkt

Jeg støtte på setningen for en kort tid siden. Det var åpningsordene i Julian Barnes’ kritikerroste bok «Nothing To Be Frightened Of» som jeg ennå ikke har rukket å lese fordi jeg ble så hektet på denne første setningen.

«Jeg tror ikke på Gud, men jeg savner ham!»

Mon tro om ikke mange kjenner seg igjen?

Noen tror ikke på Gud og savner ham heller ikke. Jeg innrømmer at jeg sliter med å gjøre det jeg avgjort ønsker å gjøre: å respektere til fulle mennesker som kjenner det sånn. Problemet mitt er at de som ikke tror på Gud likevel ofte gir han skylden for så mye av det som skjer av vondt i verden. Men jeg øver meg på å respektere de som benekter en Gudstro, og som samtidig sier at de ikke savner ham.

Andre tror ikke på Gud, men savner ham. Det er mulig å forstå fordi det handler om språk og fortolkning, eller som Nordahl Grieg beskriver som mennesket som er dømt til et halvliv mellom å savne og å lengte. Noen tror ikke på Gud, men savner ham og sukker i likhet med profeten: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg!» Mange lengter etter en Gud, men kjenner i dypet av sin eksistens en uro om han overhode finnes.

Mange vil slett ikke kjenne seg igjen i Barnes’ ateisme. Vi tror på Gud, men savner ham likevel. Han er blitt borte i ordene. Evigheten har stjålet Gud fra tiden. Abstraksjonene rundt Gud har fullstendig tatt luven fra den virkelige Jesus. Julens evangelium og utfordring er: Det er tid for praksis. Det er tid for menneskeliggjøring av Gud. Det er tid for hellig lesning, regelmessig gudstjenestefeiring og erfaring av bønn, forbønn og å leve under Guds velsignelse.

Uansett trosposisjon handler dette om språk og fortolkning. Fra barndommens Gjøvik husker jeg fortellingen om en totning som dro til Amerika uten å kunne ett eneste ord engelsk. Vel tilbake spurte de ham: «Du Ole, hadde du itte språkproblem?» Hans resolutte svar var: «Itte je, men dom!» I tider med terror, overgrep og krenkelser mot små og store er det ikke merkelig at vi spør Gud: «Har du ikke alvorlige språkproblem når du lar alt dette skje?» Jeg tror ikke han sier som Ole: «Itte je, men dom!» Men kanskje vi aner julens stemme fra det høye: «Det var jo derfor jeg kom og måtte bli en av dere, sann Gud og sant menneske. Ikke for å love dere fravær av lidelse, men nærvær i lidelse.»

Den tyske teologen Heinz Zahrnt utgav i 1977 en brannfakkel av en bok, med nesten motsatt intensjon som Barnes: «Hvorfor jeg tror - min sak med Gud». I denne boken skriver han ærlig og forfriskende om sitt forhold til Gud. Blant annet savner han presters fortellinger om sin personlige tro på Gud, og hans antagelse er: «Der teologien slutter å fortelle om Gud, må man frykte for at den også har sluttet å erfare Gud». Hans konklusjon er at kirkens fremste oppgave i dag er å gjenopprette denne nødvendige sammenhengen mellom erfaring og fortelling. Ifølge Zahrnt er det med andre ord tid for å praktisere hva vi tror og bekjenner! Nå har vi så lenge vært livredde for uttrykket «personlig kristen» at det er på høy tid at troen får noen personlige tilknytninger og uttrykk! Når folk spør oss om tro, er det rett slett ok å si: «Jeg er kristen!» Det er en tro jeg personlig vedkjenner meg.

Hvorfor hadde søstrene mine og jeg sans for våre foreldres tro? Ikke fordi de var ufeilbarlige. Ikke fordi de hadde intellektuell dekning for alt de trodde og fremsa i trosbekjennelsen. Men, det hjalp at de var reale og vennlige. At far hver morgen leste en sylkort andakt, takket for mat og drikke og bad en bønn for det vi gruet oss til i hverdagen. At de stadig dekket bord til flere enn vår familie på fem var en fordel fordi vi ante at gjestfrihet var en kristen dyd. At de var like glade i naturen som i kirkerommet var en stor fordel på flotte skihelger. At de i praksis viste forskjell på hverdager og hviledager og at mor var ubestikkelig når det gjaldt penger som var øremerket til misjon og nødhjelp hørte også med. Det var rett og slett deres trospraksis og kirkegang som gjorde inntrykk. Det satt noe godt i veggene som gav mersmak!

Det er slett ikke rart at teologer snakker om at den sittende teologi igjen må bli en knelende teologi. Kristen tro skal ikke bare snakke om bønn, men praktisere bønn og invitere til å sanse og smake i dåpen og den hellige nattverd. Den ordrike teologien må derfor ikke bli fattig på gjenkjennende livserfaringer, men sørge for at «ordet blir menneske og tar bolig i blant oss så vi kan se» og erfare og smake. Ja, komme til sans og samling. Det skjedde i dag!

Derfor er det tid for at vi som kirke justerer vår praksis. I stedet for å kjefte på de som praktiserer uten den klokskap vi som kirke gjerne skulle merket, er det tid for at den sittende teologi blir en knelende teologi. At det er like naturlig for presten å be for syke og tilsi syndenes forlatelse som det er for doktoren å være god på livreddende omsorg. Derfor rommer dagens religionsdebatt en kraftig utfordring til oss som kirke ved årsskiftet: Hvor er det blitt av åndeligheten i livet vårt?