ISRAEL: Jeg er ikke imot at jøder immigrerer til staten Israel, men reagerer altså på at dette spørsmålet gjøres til det viktigste når det er snakk om Israel og endetiden, skriver Vegard Soltveit. På bildet ser vi nordamerikanske jøder som immigrerer til Israel. 
  Foto: Ariel Schalit, AP Photo/NTB scanpix

Jødene og Jesu gjenkomst

mandag 8. januar 2018

Dette innlegget er en respons på "Ett år nærmere Jesu komme"

Synspunkt

Det er alvorlig at misjon og et brennende hjerte for å nå det jødiske folk med evangeliet, uteblir når han omtaler Jesu gjenkomst og Israel.

Andreas Årikstad begynte dette året med en kronikk om Jesu gjenkomst. Dette er selvsagt ikke en ny og original tanke. Mitt innspill er heller ikke nytt eller originalt, men likevel erfarer jeg at det blir glemt, eller nedprioritert, av en del kristne når det er snakk om Israel og Jesu gjenkomst. For det er helt sant at Jesus kommer snart. Vi vet selvsagt ikke når, bare at det er snart. Guds menighet har erkjent og ventet på hans gjenkomst lenge, og vil fortsette å gjøre det inntil han kommer. For det fullkomne kommer. Nå ser vi bare stykkevis og delt, men da skal vi forstå fullt ut.

Hva er det som ofte nedprioriteres, eller i verste fall glemmes? I Årikstads artikkel handler det da om det han ikke nevner. For meg er det blitt umulig å formulere eller si noe om Israel eller Jesu gjenkomst uten å nevne det som jeg forstår som det aller viktigste, nemlig evangeliet om han som kom, kommer og er i all evighet.

Årikstads kronikk er preget av jødenes tilbakevending til staten Israel. Jeg kommer ikke til å gå inn i den endetidsteologien han presenterer, selv om jeg har flere bemerkninger til den også. Det jeg vil kommentere er språkbruken som benyttes enkelte steder, særlig gjelder dette at Hitler bare var litt forutfor sin tid, og at det snart må skje noe (lignende?) i USA som gjør at amerikanske jøder immigrerer til staten Israel. Jeg har ikke et ønske om å lese Årikstad vrangt, men språkbruken gir et inntrykk av at holocaust var Guds plan og vilje. Den gir også et inntrykk av at jøder som ikke bor i Israel, såkalt diasporajøder, er annenrangsjøder. Da blir en jøde først skikkelig jøde når han bor i Israel. Jeg tror ikke Årikstad har ment dette, men la det være helt klart at en jøde er jøde av fødsel, og ikke på grunn av deres jordiske pass.

Det mest kritikkverdige fra mitt ståsted er likevel mangelen på misjon og evangelisering i Årikstads kronikk. Det er alvorlig at misjon og et brennende hjerte for å nå det jødiske folk med evangeliet, uteblir når han omtaler Jesu gjenkomst og Israel. Dersom det var én ting som burde oppta oss alle, så er det nettopp dette. Jesus sier at Guds vilje er at «hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag» (Joh.6,40). Gjennom Johannesevangeliet er Jesus brennende opptatt av å forkynne evangeliet om seg selv. Vi ser dette tydelig igjen i apostlenes gjerninger, hvor Paulus liv og tjeneste er enormt preget av misjon og evangelisering overfor jøder og hedninger. Dette perspektivet er helt borte i Årikstads nyttårshilsen.

Jeg er ikke imot at jøder immigrerer til staten Israel, men reagerer altså på at dette spørsmålet gjøres til det viktigste når det er snakk om Israel og endetiden. Misjonssinnet i mitt indre gjør det umulig å sette noe som helst annet øverst på prioriteringslisten enn evangeliet, for jøde først så greker (Rom.1,16). I dag er det flere jesustroende jøder som løfter hendene i Jerusalem og venter på han som skal komme tilbake. Dette burde oppta oss mye mer. Den messianske bevegelse er uenige om mye, både i uttrykksform og teologi, samtidig er de enige om viktigheten av å forkynne evangeliet overfor det jødiske folk. De er brennende opptatt av at sine jødiske brødre og søstre skal få kjennskap og kunnskap om Israels Messias før han kommer igjen.

Hvorfor forsvinner dette aspektet så fort i vår norske kristne sammenheng? Hvor er misjonssinnet, som sammen med den messianske bevegelse ber til Gud om at Israel skal få møte sin Messias? Jeg tror på løftet, hele Israel skal bli frelst. Men, som Paulus skriver, hvordan kan de bekjenne en de ikke har hørt om, og hvordan kan de høre om ingen forkynner? Kanskje vi i enda større grad må gjenoppdage den inderligheten som Paulus synliggjør i sitt brev til menigheten i Roma, hvor han ber av hele sitt hjerte at det jødiske folk må bli frelst.

Kirken må erkjenne at den i alt for mange tilfeller forsømmer misjonstjenesten overfor Israel. Israelsteologi gjøres til noe annet, hvor evangeliet og misjon er tatt bort. Jeg tror på Israels Gud, og at han har utvalgt seg dette folket til sitt eiendomsfolk. Ved troen på Israels Gud og Israels Messias har jeg fått del i en enorm velsignelse, og står i gjeld til dette folket. Som kristen er det blitt mitt privilegium å være ambassadør for evangeliet, for jøde og alle folkeslag. Vi forkynner hans herlighet og storhet, inntil han kommer. Hedningemisjon og jødemisjon må gå hånd i hånd. Jesus kommer snart igjen. Vår israelsteologi og eskatologi burde dermed inneholde et sterkt misjonssinn.

Dette aspektet savner jeg i Årkstads «nyttårshilsen». Kronikken virker nærmest passiv i forhold til misjon. De siste avsnittene gir nærmest utrykk for at vi som tror kan slappe av, uten å tenke på de som enda ikke har tatt imot evangeliet. Dette synes meg meget underlig, tatt i betraktning at forfatteren er ansatt i en av Nord-Europas største misjonsorganisasjoner. Jesu kommer –i mitt hjerte vekker det først og fremst et misjonssinn.

Godt misjonsår!