Historien som gjentar seg

Når kristne ledere i dag forkynner alle mennesker sin evige frelse uavhengig av menneskers omvendelse og tro, minner det om stemmen som tok bort alvoret i brudd mot Guds bud.

Det har alltid vært kamp om skatter i den kristne tro. Jeg ser at det kan være sårbart å sette «ærlig» debatt og engasjement inn i et åndskampsperspektiv. Samtidig er det påfallende hvordan mye av dagens ulike meningsytringer om kristen tro minner om den første debatt i Edens hage. Jeg vil nevne fire trekk fra 1. Mos 3 som jeg mener vi kan gjenkjenne i dag.

1. Gud er ond og urimelig. Djevelen mente Gud var ond og urimelig når menneskene ikke fikk spise av «noe» tre i hagen. De første kapitlene i vår Bibel understreker derimot gang på gang Guds godhet. Alt det han skapte var såre godt, og mennesket, kronen i skaperverket, ble skapt i Guds gode bilde. Guds godhet satte videre grenser for menneskene og inviterte til frivillig kjærlighet, tillit og lydighet.

Men Djevelen fremstilte Gud som den urimelige. Det skjer også i dag hvis mennesket ikke kan leve ut det som oppleves naturlig, eller hvis ikke all religiøsitet anerkjennes fullt ut. I dag skildres også Gud som ond og urimelig når han ofret sin egen sønn.

2. Guds uttalte ord er ikke å stole på. Djevelen sådde tydelig tvil om troverdigheten i Guds utsagn: «Har Gud virkelig sagt?» Gud selv har knyttet sine Ord uttrykkelig til sitt eget vesen når han sier at «Ordet var hos Gud og Ordet var Gud» eller når han uttaler at Guds Sønns «navn er Guds ord».

Kristne mennesker må arbeide seriøst med ulike deler av Bibelens egenart, selvforståelse og selvvitnesbyrd. Men en løsrivelse av Guds stemme fra Bibelordet («Vi tror på en person og ikke på ei bok») minner om stemmen fra 1. Mos 3.

3. Mennesket skal ikke dø. Djevelen avskrev alvoret med å bryte de rammer og grenser som Gud i sin godhet hadde gitt menneskene. «Dere kommer slett ikke til å dø». Gud har derimot repetert alvoret uttallige ganger. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» Inne i det aller helligste i Guds bolig i GT var det umulig for det syndige menneske å eksistere.

Når kristne ledere i dag forkynner alle mennesker sin evige frelse uavhengig av menneskers omvendelse og tro, minner det om stemmen som tok bort alvoret i brudd mot Guds bud.

Bibelen peker på behovet for soning og oppgjør for menneskene, en som går i vårt sted og forsoner oss/verden med Gud. Utallige dyr og offer soner folkets synd i GT, men er dypest sett bare forbilleder på det ene offeret, Guds egen Sønn og vår bror som soner straffen med sitt eget blod.

Derfor blir debatten om kjernepunktet i den kristne tro, forsoningen, også en repetisjon av debatten i starten av vår historie. «Dere skal slett ikke dø.»

4. Mennesket skal selv være Gud. Menneskets grunnsynd handler om at vi selv vil være Gud. Djevelen løftet dette frem som den største rikdom, å få «øynene åpnet» til selv å «kjenne godt og ondt».

Er det tilfeldig at nettopp menneskets egen innsikt og erfaring i dag løftes frem som en viktig åpenbaringskilde?

Denne egne innsikt og erfaring til å kjenne godt og ondt kan nå overprøve klare Bibelutsagn. For meg ser dette ut som en videreføring av det som skjedde i Edens hage.