Fastetid

Vi har godt av å bli mint om at Jesu disipler trengte å sitte ved hans føtter og lytte en stund før de gikk ut til sin gjerning. Både som enkeltkristne og kristent fellesskap må vi alltid vende tilbake til kildene for vår tro og for alt liv.

I starten av fastetidengoogler jeg «faste» og får mange oppslag om mat og helse.

Jeg anbefales å faste for å gå ned i vekt, komme i kroppslig balanse og motvirke sykdommer. Her finnes kurs og gode tilbudspriser.

Faste ser ut til å handle om å anstrenge seg og betale for et finurlig regime av optimalt sammensatt kosthold og riktig tilpasset trening. Jeg selv – det vil si kroppen min – er midtpunkt og mål.

Slik faste blir selvsentrert prestasjonsangst, kommersielt narrespill og skuffelser. Den forsterker min selvopptatthet, for det handler om meg. Den gjør meg egentlig bare mer ensom og sliten.

Fasten, slik vi kjenner den fra kristen tradisjon, handler også om å komme nærmere seg selv og å ransake seg selv. Med speilet er ikke glanset papir med veldreide kropper – men Bibelens fortellinger. En må ikke trene for å få pulsen opp – men kan roe den ned i bønn og meditasjon. Møtet er ikke med meg selv – men med Jesus. Og det møtet kommer jeg alltid godt ut av fordi jeg, akkurat som jeg nå engang er, får ta imot Guds uendelige kjærlighet og nåde. Gratis.

Fastetiden skal være hviletid for sjelen, en tid for å ta imot. Den tradisjonelle forsakelsen i fastetiden, handler om å velge bort det som fanger oppmerksomheten og stenger for å nærme seg Gud og vår neste.

Fastetiden er en tid for å avstå fra noe, for egen del, for å bedre kunne avhjelpe andres nød. Slik faste som også gir tid til bibellesning og bønn, åpner for at Gud møter oss, men den viser også veien til fellesskap med andre. Sann faste er ingen egotripp, men noe som bygger fellesskap.

I en hektisk hverdag handler mange av oss mest på utpust. Vi tar oss av familien, er engasjert i så mange gode saker, reiser, jobber og stiller opp her og der. Vi snakker og mener mye om mangt. Men vi står i fare for å glemme å puste inn, for å forankre vårt liv og virke i noe som bærer, også på dager da det røyner på. Fastetiden er en tid for å la oss forvandle av Guds nåde og fylle på ny kraft og mer glede.

Vi har godt av å bli mint om at Jesu disipler trengte å sitte ved hans føtter og lytte en stund før de gikk ut til sin gjerning. Både som enkeltkristne og kristent fellesskap må vi alltid vende tilbake til kildene for vår tro og for alt liv.

Det er Guds skaperkraft og livet i Kristi oppstandelse som driver vårt engasjement i kirken og samfunnet, for forsoning, fred og rettferdighet.

Når vi faster skal vi, ifølge profeten Jesaja, ikke bøye hodet som et siv og plage oss selv, men dele vårt brød med den som sulter og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Da skal lyset bryte fram.