Faste

I fastetiden utfordres vi til både å rette oppmerksomheten innover og utover. Innover mot åndelig konsentrasjon og fornyelse. Utover mot rettferdighet og barmhjertighet.

Fastetiden har på mange måter fått en renessanse i vår kirke i de senere årene. Riktignok handler det om en oppdatert og modernisert versjon av faste, ikke som en gjenopplivning av gamle fastebestemmelser om avhold fra kjøtt.

Den form for fastepålegg fikk som kjent et skudd for baugen allerede ved reformasjonen, og siden den gang har man i protestantisk sammenheng gjerne hatt en viss forlegenhet i møte med denne del av den kirkelige tradisjon. I vår tid har mange gjenoppdaget betydningen av å gi avkall på noe man vanligvis setter pris på, med tanke på å oppnå økt indre oppmerksomhet og konsentrasjon. Det behøver ikke nødvendigvis være kjøtt, men like gjerne kaffe, alkohol eller andre ting. Gjennom å ta denne form for selvvalgt konkret faste i bruk har man også gjenoppdaget sammenhengen mellom det åndelige og det kroppslige. Gjennom den kroppslige opplevelse av å mangle eller savne noe kan man også komme nærmere sine indre følelser og motiver. Heller ikke en luthersk spiritualitet bør være fremmed for et asketisk element.

Gjennom tekstrekkene settes fasten inn i sammenheng med Jesu lidelse og død. Som forberedelse til skjærtorsdag og langfredag er fasten også et kall til et liv i Jesu etterfølgelse. Som Jesus «ga avkall på sitt eget» (Fil 2,7) og tok på seg lidelse for vår skyld, slik kalles vi til å ta vårt kors opp og følge etter Jesus (Matt 10,38).

Likesom Jesu lidelse og død ikke skjedde for hans egen skyld, men for verdens skyld, slik kan heller ikke vår faste skje bare for vår egen del. Mot en slik innadvendt og selvopptatt faste finnes det tvert imot sterke advarsler i Bibelen. En slik kritikk av en slik faste finner vi for eksempel hos profeten Jesaja, som spør: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?»

I stedet svarer han: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58,5–).

I møte med en slik forståelse av faste er det svært meningsfullt at dette også er tiden for Kirkens nødhjelps fasteaksjon. Gjennom praktisk handling får vi mulighet til nettopp det som ifølge Jesaja er den rette faste. Gjennom at dette nettopp skjer i fastetiden, knyttes det samtidig en linje mellom det indre og det ytre, mellom åndelighet og diakoni. Artiklene i dette nummeret er et bidrag til en slik refleksjon.



Teksten stod først på trykk som ­leder iLuthersk Kirketidende 3/18.