EVANGELIET: Det er rett – slik Byfuglien (bildet) sier – at evangeliet er kirkens største skatt. Men et evangelium som sier at mennesker som lever i synd ikke skal vende om, er det Paulus kaller «et annet evangelium», skriver Jan Bygstad.  Foto: Silje Rognsvåg

Et stort bedrag

torsdag 2. februar 2017

Dette innlegget er en respons på "Kirkens innerste skatt"

Synspunkt

Konkret innebærer dette at den enhet Den norske kirkes biskoper og Kirkemøtet hevder fortsatt består, er en falsk enhet, det vil si en enhet som ikke kan begrunnes i Guds ord og bekjennelsen.

I Dagen mandag 23. januar er det et stort intervju med preses i bispekollegiet i Den norske kirke (Dnk), Helga Haugland Byfuglien.

Det kan være mangt å bemerke til det hun fremholder. Men der er en hovedsak som ikke må få stå upåtalt: Hun hevder frimodig – uten å gi noen bibelsk begrunnelse – at evangeliet forblir det samme selv om Dnk endrer sin lære i samlivsetikken. Og at kirkens enhet derfor ikke er truet.

Nå er det slik at Bibelen selv uttrykkelig sier at homofilt samliv er i strid med evangeliet: «En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, (...), menn som ligger med menn, (...), og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære – etter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er blitt meg betrodd (1Tim 1:9-11). Det som «strider mot den sunne lære etter evangeliet» er nettopp hva Bibelen kaller vranglære. Og det som er vranglære er også kirkesplittende, noe som umuliggjør enhet.

Konkret innebærer dette at den enhet Dnks biskoper og Kirkemøtet hevder fortsatt består, er en falsk enhet, det vil si en enhet som ikke er kan begrunnes i Guds ord og bekjennelsen (Augustana art. 7), men en blott og bart organisatorisk enhet. Når en hevder at en godt kan bevare den åndelige enhet trass i ulike «syn» i homofilispørsmålet, er det derfor å fuske med ordene. Bibelens ord om homofili er ikke en menneskelig privatmening – et «syn», men guddommelig lovåpenbaring som er forankret i skaperordningen. Motsatt er Dnks aksept av homofilt samliv menneskelig privatmening. Guds tanker og mennesketanker er kvalitativt forskjellige (Jes 55,7f), og kan pr. definisjon ikke sidestilles: Det Skriften forkynner, er apostolisk lære. Når kirken mener noe annet enn Skriften, er den ikke lenger apostolisk i bekjennelsens mening.

En bør nå stille spørsmålet: Hva slags evangelieforståelse er det som ligger til grunn for den gjentatte påstanden om at selv om en er uenige i samlivsetikken, står en likevel sammen om forkynnelsen av evangeliet? Når en prest i en kirke ved vigsel velsigner homofilt «ekteskap», vil det kanskje i nabokirken være en prest som i skriftemålet tilsier syndenes forlatelse over en homofil som bekjenner dette som synd. I den ene kirken: Syndenes tillatelse. I den andre: Syndenes forlatelse. I det ene tilfellet forstår en ordet «nåde» som Guds aksept av et syndig forhold. I det andre er nåden en Guds gave til den som vender om og bekjenner sin synd. Å hevde at en i disse to tilfeller har med det samme evangelium å gjøre, er et stort bedrag.

Det er rett – slik Byfuglien sier – at evangeliet er kirkens største skatt. Men et evangelium som sier at mennesker som lever i synd ikke skal vende om, er det Paulus kaller «et annet evangelium» (Gal 1,6ff; 2Kor 11,4).

Liturgien har i kirkens liv samme teologiske og kirkerettslige betydning som kirkens bekjennelse. Ved å innføre en liturgi som setter til side Bibelens ord, har Dnk dermed fått et bekjennelsesgrunnlag som er i strid med Skriften og sine øvrige bekjennelser. Lærepluralismen er med dette gjort til kirkeordning. Dette svarer godt til postmodernismens pulverisering av sannhetsbegrepet. Men det er i strid med kirkens vesen slik denne er definert i Skrift og bekjennelse, idet kirkens enhet er bygget på lærens enhet: «En tro...» (Ef 4,4ff).