KATOLSK: Katolsk lære er kun tilsynelatende bibelsk, skriver Jan Bygstad. På bildet ser vi den nåværende pave Frans og hans forgjenger pave Benedict.  Foto: AP Photo/NTB Scanpix

Er romersk-katolsk lære bibelsk?

onsdag 13. desember 2017

Synspunkt

Romersk teologi har alltid lært at fromme gjerninger er nødvendige i tillegg til troen for å bli rettferdiggjort, og at slike fromme gjerninger gir vekst i rettferdiggjørelsen.

I en liten føljetong i avisen Dagen har det de siste ukene vært en ordveksling mellom Jon Kvalbein og to teologer som begge har forlatt luthersk tro og konvertert til den romersk-katolske kirke, Dag Øivind Østereng og Odd Bjarne Bruun.

De to konvertittene hevder med stor frimodighet at romersk-katolsk lære er i samsvar med Bibelen, eller som de foretrekker å uttrykke seg, med «den guddommelige åpenbaring». Når er Jon Kvalbein fullt i stand til å svare for seg. Likevel har undertegnede trang til å komme med et innspill i denne debatten, og da med å peke på to ikke uvesentlige saker:

For det første når det gjelder uttrykket «den guddommelige åpenbaring». I katolsk munn betyr dette både Bibel og tradisjon. Den kirkelige tradisjon er i katolsk teologi å betrakte som guddommelig åpenbaring på linje med Bibelen, og skal ifølge vedtakene på Tridentinerkonsilet (den katolske motreformasjonens læreoppgjør med lutherdommen, 1545-63) «tros og æres med samme pietet og ærbødighet». Den katolske kirke lærer med andre ord at åpenbaringen ikke er avsluttet med Guds ord i Bibelen, men fortsetter i den kirkelige tradisjonsdannelse. Slik kan den katolske kirke vedta dogmer som der ikke er grunnlag for i Bibelen, for eksempel om pavens ufeilbarlighet, Marias ubesmittede unnfangelse og himmelfart og så videre. Paven er i sitt magisterium (læreembete) den som ufeilbarlig legemliggjør tradisjonen, noe pave Pius IX ga uttrykk for etter at dogmet om pavens ufeilbarlighet var vedtatt under første vatikankonsil i 1870, da han sa at «Tradisjonen, det er jeg!»

Når Østereng og Bruun begrunner katolsk tradisjonsforståelse med henvisning til Paulus i 2. Tessalonikerbrev, må det sies mer å være en innlesing i teksten enn en utleggelse av denne. At tradisjonsbegrepet brukes i NT er riktig nok (gresk: PARADOSIS), men det innholdsbestemmes meget klart i 1Kor 15,1-3 og 11,24: Det er tale om den apostoliske undervisning som – da Tessalonikerbrevene ble skrevet – enda var muntlig, men som nokså snart ble nedfelt i skriftlig form i evangeliene og brevene. En tradisjon som går «ut over det som skrevet står» (1Kor 4,5) bedømmes av Jesus i Matt 15 slik: «Dermed har dere gjort Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter (PARADOSIS) … Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud» (Matt 15,6.9). Det er i møte med denne type tradisjonsforståelse det lutherske slagordet «Sola Scriptura» - Skriften alene – er utmyntet. Evangelisk-luthersk tro vil under ingen omstendigheter godta andre autoriteter på linje med Bibelen: «Skriften alene skal oppstille trossatser, - ellers ingen», skriver Luther i De schmalkaldiske artikler (1537).

Dernest må vi peke på det som var selve sentrum i det lutherske oppgjør med romerkirken under reformasjonen, læren om rettferdiggjørelsen. I vedtakene fra Tridentinerkonsilet heter det blant annet: «Hvis noen sier at den rettferdiggjørende tro ikke er annet enn tillit til den guddommelige barmhjertighet som tilgir syndene for Kristi skyld, eller at det er ved denne tillit alene vi blir rettferdiggjort, han være forbannet!» (Canon 12) Romersk teologi har alltid lært at fromme gjerninger er nødvendige i tillegg til troen for å bli rettferdiggjort, og at slike fromme gjerninger gir vekst i rettferdiggjørelsen: «Hvis noen sier at den mottatte rettferdighet ikke bevares og også forøkes for Guds ansikt ved gode gjerninger, men at disse gjerninger kun er frukter av og tegn på den oppnådde rettferdighet, og ikke dessuten årsak til dens vekst, han være forbannet!» (Canon 24) I slike ordelag forbannes og fordømmes den trøst som er selv hjerteslaget i evangelisk-luthersk tro. Den katolske kirke lærer fortsatt det samme, selv om klimaet og ordbruken i dag ikke er like salt som for 400 år siden.

Poenget er at gjerningene anses som nødvendig bestanddel av rettferdiggjørelsen, noe som i teologien kalles «synergisme» og «semipelagianisme». Rettferdiggjørelsen er i katolsk tenkning en prosess hvor det fromme menneske forvandles ved gradvis å bli mer og mer helliggjort. I evangelisk-luthersk tro – som er Det nye testamentes tro – består rettferdiggjørelsen i at Gud tilregner oss Kristi rettferdighet. Og likesom Kristi rettferdighet er fullkommen, er den rettferdiggjorte troende fullkommen i Kristus. De gode gjerninger – som hører helliggjørelsen til – er å regne som frukter av denne tro. Slik skjelner luthersk tro mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mens i katolsk tenkning er disse ett og det samme.

Videre lærer Katolsk katekisme: «Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å seire over synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria: I henne er Kirken allerede fullkomment hellig.» (§829) Evangelisk-lutherske kristne vender sitt blikk mot Jesus Kristus, og vet at de er hellige og rettferdige i ham som er den eneste mellommann (1Kor 1,30; 1Tim 2,5).

Fordi svært få mennesker kan bli fullkomment rettferdige og hellige her i tiden, er det ifølge katolsk tro nødvendig med en renselsesperiode etter døden, i purgatoriet, «skjærsilden». Læren om skjærsilden henger uløselig sammen med katolsk rettferdiggjørelseslære. Tiden i skjærsilden kan kortes ned ved at kirken kan dele ut avlat, noe som eksempelvis oppnås ved forbønn for de døde, eller ved at en prest leser messe for de døde, det vil si ofrer Kristi legeme og blod i nattverden (§1032). Avlaten består i at helgenene har et «overskudd» av gode gjerninger som så å si står som innskudd på kirkens bankbok (dette kalles «kirkens skatt»), og dette kan så deles ut til syndere som har et «underskudd» på gode gjerninger slik at de kan få ettergitt deler av de timelige syndestraffene (§1471ff).

Så kan en spørre: Hvor i Bibelen finnes der grunnlag for den slags lære om skjærsild, avlat, Maria, helgener og messeoffer? Nei, katolsk lære er kun tilsynelatende bibelsk.