Eit forsvar for Human-Etisk Forbund

Songen er ei inderleg bøn til «Kjære Jesus» (og «Guds lam»), om at han som bar all verdas synder må gi den døde kvile. Av alle må vi som kristne forstå at dei som aktivt ikkje trur på Jesus, ikkje vil innlemme ei slik bøn i ei sekulær humanistisk gravferd.

Eg såg ikkjeDagsnytt 18 og Jens Brun-Pedersen sitt forsvar for atHuman-Etisk Forbund nekta bruk av Pie Jesu i ei humanetiskgravferd. Det er ikkje så viktig for meg om Brun-Pedersen gjorde det bra der eller ikkje, men vi treng alle å ta eit steg tilbake og gjere prinsipielle vurderingar.

HEF si avgjerd i spørsmålet treng ikkje ha noko med intoleranse, disrespekt og manglande takhøgde å gjere. Songen er ei inderleg bøn til «Kjære Jesus» (og «Guds lam»), om at han som bar all verdas synder må gi den døde kvile. Av alle må vi som kristne forstå at dei som aktivt ikkje trur på Jesus, ikkje vil innlemme ei slik bøn i ei sekulær humanistisk gravferd. Det same vil naturlegvis gjelde «Amazing grace» si tekst om Guds frelse til og nåde mot syndarar, som også har vore nemnt i debatten. Og mange andre tekstar.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det finns mange tekstar vi som kyrkjer ikkje kan akseptere som del av ei kristen gravferd. Eit angrep på HEF her vil berre slå tilbake på den kristne kyrkja når vi for evangeliets skuld set grenser for kva som skal framførast i ei kyrkje og i ei kristen gudsteneste, som ei kyrkjeleg gravferd faktisk er. Kanskje er kyrkja sin aksept av at kommersielle gravferdsbyrå i stigande grad styrer innhaldet i kristne gravferder noko vi heller skulle fokusere på enn å vere skadefro over at HEF kjem i offentleg gapestokk for å gjere eit tekstleg ryddearbeid.

Poenget mitt er ikkje å seie kva HEF kan og ikkje kan bruke i sine gravferder. Det avgjer dei suverent sjølv. Vi må derimot forsvare retten til å seie ja eller nei til tekstar ut frå innhaldet i dei. Kommentarar på sosiale media til denne saka agerer som om tekst er irrelevant og meiningslaust. Det er verken rasjonelt eller ei særleg kristeleg vurdering. Dersom tekst er meiningslaust, er berekraftig møte med sorg umulig.

Saka minner oss på at vi må ta på alvor sekulær humanisme som livssyn, ikkje berre som anti-kristendom. Rett nok har HEF til tider agert som om dei var mest anti-kristendom, men i dette årtusenet har vi alle fall høyrt ganske andre røyster som har sett behov for å opptre dialogisk og bygge eige livssyn. Dette livssynet har ein trusbasis utan Gud. Ingen har rett til å forvente at deira seremoniar skal spegle eit kristent/teistisk verdsbilde som dei elles ikkje vedkjenner seg. Vi kan ha ulike tankar om HEF, men vi treng ikkje krevje at dei skal innta ei postmoderne haldning til spørsmålet om sanning. Å ta sekulær humanisme på alvor som sjølvstendig livssyn er også viktig med tanke på den misforståinga som nokre har levd med om at HEF representerer det allmenne tilfanget av menneske utanom frikyrkjene, religionane og dei vedkjennande kristne i Dnk.

HEF representerer sin eigen minoritet, ingen andre. Så kan ein stille spørsmål ved kva som finns av reell hjelp i den sekulære humanisttradisjonen i møte med underet og undringa ved livets start, det radikale kallet til livsretning ved vaksenlivets start, det livslange kallet til oppofrande kjærleik ved samlivets start og håpets møte møte med sorga når livet ebbar ut og strekker seg mot det evige. Ein ting er at den sekulære humanismens kulturskapande historie er relativt kort og derfor fattig på dei store bidraga inn mot dette, noko som likevel kan kompenserast av breidda av nyare sekulær populærkultur. I tillegg kan det jo også vere at sekulær humanisme er fattig på reelt innhald i møte dei store spørsmåla der sløret mellom livet og døden er tynt. Men det får heller vere stoff til ein annan refleksjon.