MEDLEMMER: Gjennom en 15-årsgrense for tilskudd risikerer de folkevalgte å signalisere at barn ikke er fullverdige medlemmer i sitt trossamfunn, skriver Marianne Uri Øverland og Trygve W. Jordheim.  Foto: Illustrasjonsfoto: Fotolia

Barns tro må også telle

fredag 12. januar 2018

Synspunkt

Vi er bekymret for at en lovparagraf som bokstavelig talt sier at barns religiøsitet ikke teller, på sikt vil bli definerende for politikken på feltet.

En 15-årsgrense for offentlig tilskudd til trossamfunn kan peke fram mot en religionspolitikk der barns tro blir et ikke-anliggende. Regjeringen bør lytte til rådene om å likestille barns og voksnes deltakelse i trossamfunn.

Menighetsråd, bispedømmeråd, fellesråd, frikirker, moskeer, utdanningsinstitusjoner og sentralkirkelige råd er blant dem som reagerer på at aldersgrensen for å bli regnet som tilskuddstellende medlem i tros- og livssynssamfunn, er satt til 15 år i regjeringens forslag til ny trossamfunnslov. Som Dagen grundig har dokumentert (5. januar), er motstanden unison, særlig fra de religiøse miljøene.

Kirkerådet argumenterer godt når de i sin høringsuttalelse påpeker at 15-årsgrensen «ikke tilstrekkelig anerkjenner barns tro og livssyn. I stedet kan det skape et inntrykk av at tro er et forbehold for voksne, noe Kirkerådet mener er uheldig.»

Herøy kommune på Sunnmøre formulerer det slik: «Respekt for barnet sitt eige trusliv bør stå sterkt. Barna bør reknast med i medlemskapet.» Det teologiske Menighetsfakultetet (MF) mener at 15-årsgrensen «ikke i tilstrekkelig grad verdsetter barns religiøse tro og tilhørighet».

Aldersgrensen er ikke begrunnet med annet enn «forenklings- og likebehandlingshensyn», til tross for at departementet selv skriver i høringsnotatet at aldersgrensen «vil innebære en viss omfordeling av støtten samfunnene imellom, siden aldersfordelingen er noe ulik i de enkelte samfunnene». Det kan virke tilforlatelig, og det er ikke sikkert at dette vil bety så mye i praksis, men det er grunn til å tro at muslimske trossamfunn er blant dem som vil komme noe dårligere ut med en slik endring. Smiths venner (offisielt Brunstad Christian Church) vil selvsagt også tape på dette.

Dette handler likevel ikke først og fremst om penger, men om hvordan vi som samfunn ser på barns tro og tilknytning til trossamfunn. Det berører også hvorvidt samfunnet anerkjenner barn som troende subjekter. Ifølge FNs barnekonvensjon har barnet rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Det er vanlig i tros- og livssynssamfunn at barn fra tidlig barndom deltar i trosutøvelse og religiøs undervisning.

Forslaget til trossamfunnslov §2 første ledd sier at barn «som har fylt 12 år må samtykke til inn- og utmelding». Lovforslagets andre ledd legger også til grunn at «Barn har rett til å bli hørt i tråd med barnelovens alminnelige bestemmelser i alle saker som gjelder deres utøvelse av tro eller livssyn». Slik sett anerkjenner lovforslaget barns medlemskap i tros- og livssynssamfunn, og da bør det også tas høyde for at barn er medlemmer som deltar i de ulike forsamlingene og menighetenes arbeid. Dette tilsier at barn bør regnes som tilskuddstellende medlemmer av tros- og livssynssamfunnene.

Vi er bekymret for at en lovparagraf som bokstavelig talt sier at barns religiøsitet ikke teller, på sikt vil bli definerende for politikken på feltet. Det vil stå i skarp kontrast til et av de mest sentrale dokumentene på det religionspolitiske området på 2000-tallet, nemlig stortingsmeldingen i forbindelse med trosopplæringsreformen (7, 2002-2003, «Trusopplæring i ei ny tid»): «Barn og unge har rett til opplæring i eiga tru. Opplæring i eiga tru gir grunnlag for å utvikle og å vere trygg på eigen identitet. Trus- og livssynsopplæringa er slik ein viktig del av identitetsutviklinga for den einskilde», heter det der.

Temperaturen i den offentlige religionsdebatten er høyere enn på mange år. Når religion og barn/ungdom er tema i det generelle nyhetsbildet, handler det ofte om sosial kontroll eller åndelig manipulering. Barn og unge er alltid sårbare, og dette er en av de sentrale grunnene til at vi anerkjenner myndighetenes behov for en viss kontroll med aktiviteten i tros- og livssynssamfunn. I kapittelet om mulig tap av offentlig støtte løfter regjeringen fortjenstfullt fram barns rettigheter.

Da gir det liten mening å la en annen viktig del av lovteksten utelate barna fra den trosvirkeligheten de faktisk tilhører og som troende foreldre vil la dem være del av. Tvert imot er det viktig at den loven som vil definere politikk og begrepsbruk på feltet i mange år, anerkjenner barn og unge som fullverdige deltakere i menigheter, moskeer, synagoger og andre trosmiljøer.

Gjennom en 15-årsgrense for tilskudd risikerer de folkevalgte å signalisere at barn ikke er fullverdige medlemmer i sitt trossamfunn. Et slikt punkt kan også tolkes i retning av at barn og unge må beskyttes mot religion. Også Menighetsfakultetet peker på denne risikoen: «Selv om alderskravet i loven vil ha en økonomisk begrunnelse, mener vi at det på en uheldig måte kan underbygge en innstilling i samfunnet generelt om at religiøs tilhørighet og påvirkning overfor barn er mindre legitim enn ikke-religiøs påvirkning i livssynsspørsmål.»

Vi vil understreke at vi ikke mistenker regjeringen for å ville sende et slikt signal. Lovforslaget kan likevel på sikt bli tolket og brukt til nettopp det, og det vil være uheldig.