Barn i gudstjenesten - en plage

Enkelte er så rigide på den liturgiske orden at den framstår nærmest som barnefiendtlig og støpt i sement. Andre ender opp i motsatt grøft og konverterer gudstjenesten til familieshow og forestilling. Her utfordres vi i stedet til en krevende, men velsignet balanse.

Omtrent slik hørtes det ut da en prest med stor sans for liturgi og gudstjenestlig orden uttalte seg forleden.

Temaet var gudstjenester med livlig innslag av mindreårige. Det ble ikke sagt rett ut, naturligvis. Men i denne prestens verden var barns deltakelse i gudstjenesten omfattet av så mange problemer og forbehold at budskapet lød omtrent slik: hyggelig med barn i kirken – men gudstjenesten må være på de voksnes premisser, det må også barna lære seg.

I sommer har det vært en debattrunde i kristenpressen om barn, liturgi og gudstjeneste. Kloke ting har blitt sagt – side om side med uforståelig kantete holdninger til barn, deres vesen og væremåte. Spontanitet, livsglede og bevegelse hører barna til, å skrelle dem for dette før de trer inn i kirkens rom er verken mulig eller ønskelig.

Samtidig er gudstjenesten med sin gode ordning for bønner, forkynnelse, salmer og samvær blitt en fast rytme som har vært der før oss og skal fortsette etter oss. Enkelte er så rigide på den liturgiske orden at den framstår nærmest som barnefiendtlig og støpt i sement. Andre ender opp i motsatt grøft og konverterer gudstjenesten til familieshow og forestilling. Her utfordres vi i stedet til en krevende, men velsignet balanse.

I DELK veksler vi jevnlig mellom liturgiske gudstjenester og søndagsmøter med friere form. Vi fryder oss hemningsløst når vi har mange barn i gudstjenesten. Enten det er rene familiegudstjenester eller vanlig høymesse kan barna inkluderes og synliggjøres på en god måte.

Vi har gjort noen erfaringer i enkelte av våre menigheter som jeg inkluderer i et forsøk på en liten oppsummering av sommerens avisdebatt – anbefalt til utprøving i en gudstjeneste nær deg:

- Gi barn og ungdom oppgaver i gudstjenesten enten det er vanlig høymesse eller familiegudstjeneste. Å være til stede er bra, å få utføre en liten oppgave forankrer og forplikter. Ekstra kjekt å gå til kirken når de skal gjøre noe.

- Barn elsker fast rytme og gjentagelser. Vi trenger ikke banalisere høymessen for å tilpasse den til barna. Barn er grunnleggende rituelle.

- Enkel fortellings- og samtaleforkynnelse rettet mot barna når som oftest også de voksne. Men presten kan gjerne på slutten av barnedelen si: – Og nå skal jeg si litt til dere voksne. Det lever barn godt med. De er vant med ikke å forstå alt.

- Det er godt mulig å bevare gudstjenestens høytid og rytme også når vi har innslag som inkluderer barna. Det forutsetter at vi er litt fleksible og rause midt i vår fasthet.

Må vi leve med en kirketjener i kaninkostyme som kommer hoppende for å ta barna med til søndagsskole? Noen av oss litt trauste og tradisjonelle gremmer oss litt her. For barna flest er det en fryd. Da lever jeg med kaninen. Om én familie kommer til kirken fordi de to minste gleder seg til kanin-søndagsskolen, er det verdt det. Dermed får store og små møte Gud i hans ord. Og hva er til sist viktigere enn det?

Velsignet gudstjeneste for – og med – store og små!