SAMARBEID: At «store grupper» i Arbeiderpartiet ikke kan tenke seg å samarbeide med KrF, kan ikke brukes som argument. Slike grupper finner man både i Høyre og Frp, skriver Nils-Petter Enstad. På bildet ser vi (fra venstre) statsminister Erna Solberg (H), KrF-leder Knut Arild Hareide og Ap-leder Jonas Gahr Støre.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Motet og den tredje vei

mandag 12. februar 2018

Dette innlegget er en respons på "Den tredje vei – en avvei"

Synspunkt

Når det gjelder forholdet mellom KrF og eksempelvis Høyre, vil jeg påstå at både den ideologiske og politiske avstanden er blitt større, mens avstanden til Arbeiderpartiet er blitt mindre.

Aud Kvalbein etterlyser et «modig» KrF, og hevder at den blokkuavhengigheten som KrF tok til orde for på 1990-tallet, og som førte til dannelsen av Sentrumsregjeringen i 1997, ikke har fungert og derfor bør parkeres.

«Det er underlig at tanken om en tredje vei har fått leve i 20 år», skriver hun, tilsynelatende ikke oppmerksom på at i mesteparten av de 20 årene har nettopp tanken om en tredje vei og blokkuavhengighet vært, ikke bare parkert, men begravd. Det skjedde etter valget i 2001, da KrF valgte å gå i regjering med Høyre. Ved hvert valg siden den gang har det blitt kastet mer og mer jord på både blokkuavhengigheten og «den tredje vei», og KrFs ferd mot sperregrensen har blitt raskere og raskere for hvert valg.

 

DagensDebatt.no: «Vi trenger et uredd KrF, som står støtt på kristne, bibelske, positive livsverdier også når disse er upopulære», skriver Aud Kvalbein.

Posted by Dagen on 8. februar 2018

 

KrF hadde sitt gjennombrudd som et landsdekkende parti ved stortingsvalget i 1945. Ifølge Aud Kvalbein plasserte duoen Nils Lavik og Erling Wikborg den gang KrF «tydelig i borgerlig leir». Dette er en veldig spesiell, historisk analyse som savner enhver kontekst.
 For hva var situasjonen i Stortinget etter valget i 1945?
 For det første hadde Arbeiderpartiet rent flertall.
 For det andre hadde Kommunistpartiet en stor gruppe.
 Styrkeforholdet mellom «sosialistisk» og «borgerlig» blokk var 87 mot 63. Det fantes ikke noe annet alternativ for KrF enn å samarbeide med de «borgerlige» partiene (jeg bruker konsekvent anførselstegn fordi «borgerlig» etter min mening er en ideologisk meningsløshet).

Et tredje moment er at de «borgerlige» partiene og KrF både ideologisk og politisk sto hverandre langt nærmere i 1945 enn de gjør i dag. Det har skjedd store endringer i alle politiske partier på disse mer enn 70 år siden. Når det gjelder forholdet mellom KrF og eksempelvis Høyre, vil jeg påstå at både den ideologiske og politiske avstanden er blitt større, mens avstanden til Arbeiderpartiet er blitt mindre.

At «store grupper» i Arbeiderpartiet ikke kan tenke seg å samarbeide med KrF, kan ikke brukes som argument. Slike grupper finner man både i Høyre og Frp, selv om de for tiden ikke vil si det høyt fordi de vet at regjeringens fortsatte liv ligger i KrFs hender. Retoriske pliktøvelser fører sjelden til politiske resultater. Da har jeg mer tro på de modige beslutningene Aud Kvalbein etterlyser, ikke minst det motet det vil være å finne tilbake til den tredje vei.