OPPRØR: Tar vi sjansen på at kommende generasjoner skal bli dradd inn i et opprør mot Gud, fordi vi selv ikke ville lage bråk og få problemer med mennesker? spør Sølve E. Salte.

Våger vi å utfordre Herren?

Flere hundre prester er teologiske motstandere av opprøret, men vil de i praksis gjøre motstand? Vil de godta ledelsens befaling om å ikke bruke de sterke ordene slik at ord som vranglære, synd, opprør og splittelse strykes fra vokabularet?

Vigselsvedtaket er et opprør mot Guds bud. Våger vi å være med på det?

Foreløpig ser det «lovende» ut for opprørerne. De har bred støtte i folket og selv de som er imot synes å godta utviklingen. Men hva tenker Gud? Er Han innstilt på overbærenhet og samarbeid?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vil Han godta et annet syn ved siden av sitt eget? Eller vil Gud kanskje gå i seg selv og erkjenne at det budet som nå blir vraket var for strengt og avleggs?

Vil Han akseptere å være avsatt som Herre i eget hus, og tenke at det viktigste nå er å bevare arbeidsro og god stemning i de helliges samfunn?

Paulus skriver: La oss ikke utfordre Herren! 1.Kor 10:9. Israels vandring i ørkenen beskrives her som et advarende eksempel for oss. Svært mange av de som ble frelst ut av Egypt, ble senere forkastet av Gud. Dette skjedde fordi de underveis utfordret Herren og gjorde opprør mot Hans bud.

Våger vi å følge i deres fotspor? Våger vi å utfordre Herren?

Etter at Paulus har skildret Guds handlemåte mot Israel i ørkenen, skriver han: Eller våger vi i vekke hans vrede? Er vi sterkere enn han? 1.Kor 10:22.

Tror vi at Gud vil handle helt annerledes mot oss enn det hvert eneste eksempel i Bibelen viser?

Sa Gud til Adam og Eva: Jeg er skikkelig skuffet over dere, men dere skal få bli i hagen! Eller sa Gud til Korah og de andre opprørerne: Så flott at dere har egne meninger og våger å gå imot mitt ord! Selvsagt skal dere få de samme oppgavene som Moses og Aron!

Når Gud så gullkalven utbrøt han da: Så kreativt og fint utført arbeid! Den kan vi bruke i gudstjenesten sammen med lovtavlene!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nei, Adam og Eva ble jaget ut av hagen, jorden åpnet seg å slukte Korah og de som fulgte han og gullkalven ble knust. Dette er skrevet til veiledning for oss, slik at vi ikke skal våge å utfordre Herren!

Jeg er redd mange tror løgntanken som sier: Gud vil ikke straffe! Bare se hvor godt alt går, hvor mye bra arbeid vi har! Gud vil aldri gi slipp på alt dette, han vil ikke dømme oss. Nei han vil velsigne oss slik at vi blir til velsignelse!

Dette høres jo forlokkende ut, og ting er allerede i ferd med å gå seg til. Selv «bibeltro bedehusfolk» sitter rolig i kirkebenkene, så da har vel Gud også forsont seg med utviklingen?

Tror vi Gud tenker slik: Ikke så farlig om de har forkastet ett av mine bud, jeg har jo ni igjen! De bibelske historiene nevnt ovenfor, og mange flere, taler svært tydelig om dette: Gud tenker ikke slik. Han holder oss ansvarlige og vil dømme. Våger vi å vekke hans vrede? Er vi sterkere enn Han?

Mange er med på opprøret, fordi de ikke regner seg som medansvarlige for det som skjer. De konservative biskopene hadde i egne øyne ikke noe annet valg enn å stemme for det de egentlig var imot, for det ville uansett gått slik. De gjorde det for å bevare enheten og for å sikre sann tro et rom i kirken. Landets konservative proster vil bare gjøre jobben sin! Med den største frimodighet skal de legge til rette slik at alle får den seremonien de har krav på. «Vi følger bare ordre. Dersom ikke vi gjør det, så vil noen andre gjøre det!» Slik lyder unnskyldningene. Vil Gud godta den forklaringen?

Flere hundre prester er teologiske motstandere av opprøret, men vil de i praksis gjøre motstand? Vil de godta ledelsens befaling om å ikke bruke de sterke ordene slik at ord som vranglære, synd, opprør og splittelse strykes fra vokabularet? Får menighetene de vokter noen advarsel? Blir de i stedet villedet av de «bibeltro» prestene fordi deres rolige tilstedeværelse gir inntrykk av at situasjonen vi befinner oss i er ufarlig? Forkynner de i praksis fred, fred, når de i stedet skulle ropt fare, fare?

Hva med oss «vanlige» kristne, uten prestekjole og bispedrakt? Kan vi holdes medansvarlige for kirkeopprøret? Vil Gud forstå dersom vi uten å gjøre motstand lar våre barn og barnebarn bli gjennomtrengt av surdeigen som nå får ligge i kirken? Tar vi sjansen på at kommende generasjoner skal bli dradd inn i et opprør mot Gud, fordi vi selv ikke ville lage bråk og få problemer med mennesker?

Står vi i fare for å bli delaktige i opprøret dersom vi passivt forblir i kirken og resignerer for utviklingen?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Noen forlanger «skriften på veggen» før de vil foreta seg noe. De holder seg i ro og overser alle varsellamper som blinker rødt i Skriften.

Våger vi i vekke hans vrede? Våger vi å satse alt på at Gud ikke vil gjøre med oss etter sitt ord?

Tror vi mer på ekspertenes meninger enn på Bibelens advarende eksempler?

Dersom Bibelen er sann, har ledelsen i Dnk utfordret Gud og vakt hans vrede. Mange står i fare for å bli dratt med i opprøret. Situasjonen vi befinner oss i er konfliktfylt. Ingen av oss kan unngå vanskeligheter, men vi må velge hvem vi vil stå i konflikt med. Hvem vil vi trosse, Gud eller mennesker? (Lesetips Judasbrev og 1.Kor 10:1–22)

Les også
Presteopprør holder fram
Les også
Melder kirken overgang til HEF?
Les også
Likekjønnet kirkelig vigsel i Bibelens lys
Les også
Homofilt ekteskap kan åpne for ny vurdering av ansettelser
Les også
Når Guds kjærlighet blir vigselsliturgi