Nabilas historie

Fra utsiden av huset måtte Nabila være vitne til hvordan terroristene­ plyndret huset hennes for alt av verdier, for så å sette det i brann. De brukte 45 minutter, verken politi eller naboer kom til unnsetning. Nabila fikk ikke ta med seg noen ting, ikke en gang de døde kroppene av hennes mann og sønn.

Nabila kaster et siste glimt gjennom det knuste bilvinduet på det som en gang hadde vært hennes hjem. Sammen med andre familiemedlemmer er hun i ferd med å forlate byen El-Arish i en gammel liten minibuss – de rømmer for sine liv. Røyken siver fortsatt opp fra ruinene. Huset ble satt i brann av en islamistisk terroristgruppe bare noen timer tidligere. De tvang seg inn i huset, hvor de først skjøt og drepte hennes sønn, for så å drepe hennes syke mann. De tvang Nabila ut av huset, ba henne bekrefte identiteten på de to drepte mens de krysset ut navnene på en lang navneliste. De var ikke tilfeldige offer, ugjerningen var nøye planlagt. Terroristene tok fra henne gifteringen før de igjen gikk inn i huset for å lete etter verdier.

Fra utsiden av huset måtte Nabila være vitne til hvordan terroristene plyndret huset hennes for alt av verdier, for så å sette det i brann. De brukte 45 minutter, verken politi eller naboer kom til unnsetning. Nabila på 65 år var fullstendig alene mot overgriperne. Hun fikk ikke ta med seg noen ting, ikke en gang de døde kroppene av hennes mann og sønn.

Det tok et par timer å slukke brannen og bære ut de to forkullede levningene.

Bilen Nabila satt i begynte å kjøre bort fra den lille byen El-Arish iEgypt, en by som i løpet av de to siste månedene har vært vitne til drapene på sju kristne. Bak bilen til Nabila, kjører bilen som frakter bort de to kistene med hennes kjære. Også flukten er farlig. Taxi- og minibuss-sjåfører er blitt truet på livet hvis de hjelper kristne med å flykte fra byen. I en konvoi på 84 familier, forlater Nabila El-Arish, sammen med de resterende familiemedlemmene sine. De setter kursen mot byen Ismailia, som ligger ved Suezkanalen, for å søke tilflukt der.

For Nabila forsvinner håpet i takt med at konvoien sakte beveger seg bort fra den triste byen. Følelsen av å bli kastet ut, hatet og forkastet, er overveldende. 70 prosent av de kristne i El-Arish har flyktet i frykt for terroristene. De føler seg glemt, både av nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet. Den egyptiske grenen av Islamsk Stat la tidligere i år ut en video der de erklærer at de vil «eliminere Egypts kristne» og «frigjøre Kairo». I samme video hylles også selvmordsbomberen som tok livet av 28 mennesker, for det meste kvinner og barn, i St. Markus-katedralen i Kairo 11. desember. I konvoien sitter gråtende barn og voksne. De er redde, traumatiserte og ribbet for alt de eier, og de kjører inn i en ukjent fremtid. Natten blir kald og søvnløs.

I februar var det to år siden drapene på de 21 kristne gjestearbeiderne på en strand i Libya. De hadde reist til Libya for å finne arbeid, men ble kidnappet av IS. Drapene ble filmet og lagt ut på internett med tittelen: «En beskjed signert med blod, til nasjonen av korset.» De 21 kristne gjestearbeiderne nektet å fornekte sin kristne tro.

Egypts kristne lever under stadig økende press fra muslimske fundamentalister. Vi oppfordrer kristne til å være med i bønn for våre kristne trossøsken fra El-Arish og andre kristne familier i lignende situasjoner. Om lag hundre kristne familier har de siste månedene blitt tvunget til å forlate sine hjem, butikker og eiendeler. De søker beskyttelse og sikkerhet i andre deler av Egypt. Men kan de være garantert sikkerhet i en slik verden?!

«Herrens trofasthet er skjold og vern» sier salmisten i Bibelen. Herren vil alltid forbli god og trofast for sine barn, uansett hvor mørk, smertefull og usikker reisen er. Vi kjenner ikke morgendagen, og vi fortviles mange ganger over de uforståelige konsekvensene av mørkets gjerninger. Men vi eier en skatt som ingen terrorist kan stjele, plyndre eller ødelegge – håpet om at en dag skal Herren sette alle ting i rett stand.

Gjennom våre bønner kan vi reise sammen med våre forfulgte trossøsken, gråte med dem og se frem mot det målet der all smerte og fortvilelse er borte, og mørket ikke er mer. Dette er også Nabilas, håp midt i en mørk og dyster tilværelse preget av frykt og uro. Vissheten om å ha en kristen familie over hele verden som ber og lider sammen med henne, gir styrke for dagen og håp for ­morgendagen.

Les også: