DOKUMENTERE: Når et bedehus avhendes og foreningsarbeidet nedlegges, må styret som selger sørge for å samle inn alt som måtte finnes av gamle og nyere protokoller fra bedehusstyre og foreningsvirksomhet, brev, regnskap, gamle fotografier, avisutklipp, lokale publikasjoner samt salgsdokumenter, skriver Kristin Norseth og Harald Torgersen.  Foto: Illustrasjonsfoto: Dagen arkiv

En utfordring når bedehus avhendes

fredag 5. august 2016

Synspunkt

Derfor må organisasjonenes sentrale ledelse så snart som mulig ta stilling til hvordan man skal bevare det historiske materialet de sitter på og som finnes ute på grasrota – for sin egen skyld, for lekmannsbevegelsens skyld og for kulturarvens skyld.

Det har den siste tiden vært flere avisoppslag om salg av bedehus. Det er bare å se det i øynene: Dette er en utvikling som bare vil øke i omfang. Husene tas i bruk til nye formål. De omformes innvendig, kanskje også utvendig. Sakte, men sikkert vil kunnskapen om husets opprinnelige formål, dets betydning og alt det som har foregått der, forsvinne ut av den kollektive hukommelsen.

Les også: Nye toner på bedehuset

Det innebærer at viktig lokalhistorisk, nasjonalhistorisk og kirkehistorisk kunnskap vil gå tapt. Det enkelte bedehus har vært og er del av en bred, religiøs folkebevegelse av nasjonsbyggende, sosial og kulturell karakter. Den har mobilisert og aktivisert lekfolk av begge kjønn og i alle aldrer i en omfattende og variert virksomhet lokalt så vel som nasjonalt og internasjonalt. Denne historien er en del av vår nasjonale kulturarv og så viktig at kunnskapen om den må dokumenteres og sikres for ettertiden.

Derfor, når et bedehus avhendes og foreningsarbeidet nedlegges, må styret som selger sørge for å samle inn alt som måtte finnes av gamle og nyere protokoller fra bedehusstyre og foreningsvirksomhet, brev, regnskap, gamle fotografier, avisutklipp, lokale publikasjoner (trykte program, årsberetninger og jubileumsskrifter, egne blader, byggedokumenter etc.) samt salgsdokumenter. Man bør også fotografere huset utenfra, fra flere vinkler, og innvendig, da særlig inventar som podium, talerstol, utsmykning, kjøkken, kopper og kar og så videre (nærbilder og oversiktsbilder). Sammen med fotografier vil de skriftlige kildene gi ettertiden bedre forutsetninger for å forstå virksomheten og livet som utfoldet seg i og rundt bedehuset. Slik skal ingen kunne skrive lokalhistorie eller Norges-historie uten å måtte forholde seg den kulturarven lekmannsbevegelsen representerer.

Det innsamlede materialet må ikke (for)bli på private hender. I så fall kan det skje som allerede har skjedd så altfor ofte: Arvinger oppfatter materialet som gammelt, uinteressant skrot – og kaster det. Den aller siste oppgaven et bedehus-/foreningsstyre må utføre, er snarest mulig å avlevere materialet til instanser som kan ta vare på det for ettertiden. De fleste bedehus har vært knyttet til en landsomfattende organisasjon, som har vært inndelt i kretser (i dag region). Derfor bør man først kontakte nærmeste Statsarkiv (se Arkivverket.no), som allerede sitter på en god del materiale fra de landsomfattende kristelige organisasjonene.

Samtlige statsarkiv har en egen avdeling for privatarkiver, der man kan få konkret veiledning om alt i forbindelse med avlevering. Fordelen med å levere materialet til et offentlig arkiv er at man får samlet mye på et sted, og at det gjøres allment tilgjengelig. Det kan i enkelte tilfeller koste litt. Den investeringen bør man i så fall ta seg råd til når man avhender et bedehus. For forfedrenes og fremtidens skyld.

Ideelt sett burde man kunne kontakte sin hovedorganisasjon og avlevere materialet der. Noen kan ta imot, men dessverre er det bare et fåtall kristelige organisasjoner som har opprettet ordnede historiske arkiver og satt faglig skolerte personer til å ta ansvar for dem. På dette feltet bør det skje noe før det er for sent! Rundt om på krets- og regionskontorer, i foreninger som nedlegges og også ved hovedkontorer finnes det historisk verdifullt materiale, som bør ordnes og forvaltes på forsvarlig vis, blant annet ved avlevering til offentlige arkiver. Fra hovedkontorenes side bør man kunne gi råd og aktivt bidra til å ta vare på arkivverdig materiale fra lokal og regional virksomhet. Derfor må organisasjonenes sentrale ledelse så snart som mulig ta stilling til hvordan man skal bevare det historiske materialet de sitter på og som finnes ute på grasrota – for sin egen skyld, for lekmannsbevegelsens skyld og for kulturarvens skyld.

Les også: