Norsk barnevern sett fra kontinentet

Norsk barnevern har fått kritikk i mange land. I Europa har kritikken fra land som Polen, Slovakia og Tsjekkia vært massiv. Mange politikere har engasjert seg i enkeltsaker, støtte-
grupper har blitt startet, det har vært debatt i sosiale media 
og til og med demonstrasjoner mot norsk barnevern.

I Slovakia forteller lederen for organisasjonen «Children of Slovakia Foundation» at debatten om norsk barnevern har gjort det vanskeligere å få vedtatt nasjonal lovgivning og tiltak for å ivareta barn. Norge blir trukket frem som et eksempel på hvor galt det kan gå dersom man gir offentlige myndigheter makt til å gripe inn i familielivet.

For å møte kritikken har jeg de siste årene deltatt som innleder på faglige samlinger i Polen, Tsjekkia og den siste uken i Slovakia.

Hensikten er å informere om norsk barnevern, lytte til kritikk og å delta i faglige diskusjoner rundt barnevern.

Noe av kritikken kommer av manglende kunnskap til den rettslige kontrollen Norge har rundt tvangstiltak fra barnevernet. Det er mye uvitenhet, og det er åpenbart at Norge har vært alt for lite flinke til å informere om norsk praksis og ikke minst den rettsikkerhet som finnes rundt barnevernssaker.

I land som i tidligere tider har hatt et barnevern som har grepet inn mot politiske dissentere og troende er også terskelen for offentlige inngrep i familielivet høy. Norge har en tradisjon for å følge offentlige autoriteters beslutninger og vurderinger som vekker assosiasjoner til de kommunistiske byråkratiers udiskutable beslutninger.

Viktigheten av å ivareta eget språk, kultur og foreldrenes tro sees på som svært viktig. Norsk barnevern har ved fosterhjemsplasseringer, etter kritikernes mening, hatt en svært begrenset evne og vilje til å ivareta slike hensyn.

En annen kritikk er viktigheten av å finne løsninger innen egen familie og i vurderingen av hva som er god nok omsorg og omsorgssvikt.

En tredje går på hva slags fosterhjem som godkjennes, og ikke minst hvordan kontakten med egen familie og kultur ivaretas ved plasseringer. For mange fortoner norske fosterhjemsplasseringer seg som om man stjeler barn fra en annen kultur og fornorsker dem til sekulære norske tradisjoner.

I både Slovakia og Polen står den katolske kirken sterkt. Mange, og ikke minst dem med tilknytning til kirken, ser det som helt sentralt at kirken trekkes inn i vurderinger av omsorgsspørsmål.

I Polen er også den katolske kirken en nesten udiskutabel moralsk autoritet, mens offentlig ansatte er høyst diskutable moralske autoriteter. Det er ikke så mange år siden barnevernet i tidligere kommunistiske land var et redskap mot familier med politisk uakseptable meninger.

Mange påpeker også at Norge innrømmer at barnevern har foretatt overgrep mot familier med livsstil som har vært sosialt uakseptabel. Tiltakene fra Norsk Misjon blant hjemløse mot romanifolk blir brukt som et eksempel.

I møter, både med katolske og protestantiske prester, får jeg formidlet omfattende innsikt i menneskelige utilstrekkeligheter. Det er ingen kirkelige autoriteter jeg har møtt som ikke mener at man noen ganger må intervenere i familier for å beskytte og å ivareta barn.

Den samme holdningen går igjen hos interesseorganisasjoner og fagpersonell som arbeider med barn. De ekstreme sakene er alle enige om at det bør reageres på. Ingen syns at barn skal lide under sviktende omsorg og overgrep. Vurderingen av hva som er sviktende omsorg, hvordan det skal gripes og hvem som skal engasjeres i løsningen kan det være uenighet om.

Hva som er god nok omsorg og hva som er omsorgssvikt det må reageres på er det også ulike oppfatninger om.

I Slovakia er det mange familier, ikke minst blant fattige romanifolk, som lever under svært mangelfulle forhold. Barn går ikke på skole, boligforhold og sanitære forhold er uakseptable og det er svært vanskelig å få til et samarbeid mellom familiene og myndigheter. Ikke desto mindre mener man at løsningene må finnes i samarbeid med familiene.

Lærere, sosial- og helsepersonell ser stort sett på romanifolkets situasjon som må løses politisk og økonomisk. Det handler mye om andres holdninger og diskriminering, men det er enighet om at det også er viktig å få til holdningsendringer.

Mye utilstrekkelighet må man leve med. Det blir ikke noe bedre av å erstatte en utilstrekkelig mor og far med et utilstrekkelig barnevernstiltak. Høyst sannsynlig blir det atskillig verre.

Holdningen hos de aller fleste faglige autoriteter jeg møter er at barn er tjent med at de hjelpes i egen familie og at familien som regel må trekkes aktivt inn i de hjelpetiltakene som settes i gang.

Det er også en vanlig oppfatning av at fagfolk, jeg inkluderer da også dem som finnes innen trossamfunn, fra hjemlandet bør trekkes inn når tiltak vurderes. Det sees på som grovt at norsk barnevern suverent vurderer saker vedrørende andre lands barn uten å trekke inn ekspertise fra hjemlandene.

Ofte får jeg formidlet en stor skepsis til vurderingene til barnevernet. Enkelte vil gå så langt at de sier at barnevernet virker lite faglig oppdatert og inkompetent. Jeg får mye spørsmål om hva slags utdanning barnevernsansatte har og ikke minst om hvor oppdaterte de er på barnepsykologi og kulturproblematikk.

I media fokuserte saker har det vært trukket frem eksempler på at det har vært reagert mot familier på grunn av fysisk avstraffelse, mangelfull oppfølging av barn på skolen, mangelfulle forhold og rutiner i hjemmet og foreldrenes religiøse praksis. Norsk barnevern fremstår som rigid, ufleksibelt og intolerant. Innvendingene er mange, men jeg møter stor åpenhet og vilje til å lytte til informasjon.

En utfordring er barnevernets taushetsplikt. I mange land ville barnevernet gitt ut opplysninger i mediefokuserte saker. Norsk barnevern fremstår som skjult bak en mur av taushet.

Det er stort behov for å gi informasjon om norsk barnevern og norsk lovgivning. Det er også viktig at fagfolk og lovgivere lytter til den kritikken og de innspillene som kommer.

Mer debatt:

Les også: