SYMPATI: Alle disse svarene peker i samme retning – det er vanskelig å identifisere seg med og dermed sympatisere med noen som ikke ligner på oss selv, skriver Elizabeth Laura Walmann. På bildene ser vi til venstre orkanen Irmas herjinger i Florida, til høyre ofre for uvær i den indiske delstaten Assam. Foto: Al Diaz, Miami Herald/AP Photo/NTB scanpix og Anupam Nath, AP Photo/NTB scanpix

Vesten – foran resten?

tirsdag 3. oktober 2017

Samfunn

Greier vi å se på tap av et menneskeliv i Asia som like trist som tap av et menneskeliv i Amerika?

Avisen Bistandsaktuelt gjorde for et par uker siden et nyhetssøk på monitoreringstjenesten Retriever, som gir en total oversikt over publiseringer i norske papiraviser, nettmedier og etermedier. Resultatet var nedslående.

Mens i underkant av 60 mennesker er bekreftet omkommet etter Irmas herjinger i Karibia og USA, var det rundt 1200 som omkom i flommer og jordskred i Sør-Asia. Likevel var det over 1800 nyhetsoppslag i norsk presse fra det amerikanske kontinent, mot 95 fra Sør-Asia. Ødeleggelse av bygninger, avlinger og infrastruktur var også mye mer omfattende i Asia.

Da Bistandsaktuelt konfronterte sentrale aktører i norsk presse, fikk de til svar at «folk har lettere for å kjenne seg igjen og identifisere seg med det som skjer i USA enn i Asia». Det ble også pekt på at det var flere TV-kameraer i Florida enn Nepal, samt at bildene oppleves som «sterkere når de viser noen som ligner på oss selv».

En av avisene svarer «vi har tradisjonelt ikke prioritert naturkatastrofer særlig høyt, med mindre de har politiske konsekvenser». En annen redaktør sier at han har forståelse for at spørsmålet om proporsjonalitet i nyhetsdekningen reises, men at journalistiske avgjørelser tas på bakgrunn av andre kriterier. «… jeg ville aldri stått på et morgenmøte i redaksjonen og sagt at vi må skrive mer om flommen i Asia fordi det er flere som dør der enn i USA. Journalistikk er ikke matematikk, og det skal det heller ikke være,» sier han til Bistandsaktuelt.

Alle disse svarene peker i samme retning – det er vanskelig å identifisere seg med og dermed sympatisere med noen som ikke ligner på oss selv. – Er det slik? Hva er det i så fall som ødelegger for identifiseringen? Er det krøller i håret? En annen hudtone? Annerledes hus enn vi har? Andre klær? Andre måter å omgås hverandre på? – Har vi ikke til syvende og sist det til felles at vi er mennesker?

Vet du forresten hva statslederen i Kina heter? Og statslederen i India? Ikke det? Er ikke det litt rart, siden det er verdens to største land dersom man ser på folketall? Det bor 1,4 milliarder mennesker i Kina og 1,3 milliarder mennesker i India. Disse to landene utgjør til sammen en tredjedel av verdens befolkning. Likevel kan nordmenn flest svært lite om disse landene. Til sammenligning, så er USA på tredjeplass i innbyggertall med 324 millioner mennesker.

Man kan mene mye om politikken som føres både i Kina og India, og for den saks skyld også i USA, men nyheter og perspektiver fra andre land er en nødvendighet dersom vi skal forstå verden vi lever i.

Slik det er i dag, står mange av oss og kikker gjennom et trangt nøkkelhull på resten av verden. Denne verden endrer seg fort, og skal vi klare å bidra til å løse fattigdomsproblemet og brudd på menneskerettigheter, må vi være i stand til å se ulike perspektiver. Vi mennesker har lett for å tenke svart-hvitt. – Det blir ofte «oss» og «dem».

Mediebildet vi får presentert, også her til lands, er preget av en slik kategorisering av mennesker, og det vises ikke alltid vilje til å forstå andre lands kontekst, historie og perspektiver. Hvis vi ikke forsøker å forstå den andres rasjonale og perspektiver, vil vi ikke kunne oppnå noe konstruktivt.

I vårt land er det politisk korrekt å omtale andre folkegrupper med respekt, men noen ganger lurer jeg på om vi egentlig mener at vi er likestilt med disse. – Greier vi å se på tap av et menneskeliv i Asia som like trist som tap av et menneskeliv i Amerika? Dersom vi viser interesse for å sette oss inn i andre lands perspektiver, vil vi se at verden har mange flere nyanser enn vi først hadde trodd. Vi vil komme nærmere en felles identitet som mennesker og innse at det ikke trenger å være vesten mot resten.