Veldedighet versus rettighet

Vi må kjempe for rettferdige strukturer som sikrer at fattige land ikke plyndres for ressurser. På det individuelle plan kan kanskje et godt nyttårsforsett være å bli fornøyd med litt mindre?

Én prosent av verdens befolkning eier 46 prosent av ressursene, viser FNs «Human Development Report 2016». Dette tallet er betydelig høyere enn i år 2000, da den rikeste prosenten i verden eide 32 prosent av verdens ressurser.

Det betyr altså at til tross for et gigantisk spleiselag for å løfte mennesker ut av ekstrem fattigdom, så er rikdommen samlet på stadig færre hender.

Dette vitner om et kjent menneskelig fenomen – grådighet. Vi vil ikke bare ha tak over hodet og mette våre mager, men vi vil fråtse. – Vi velter oss i god mat og skaffer oss statussymboler.

Dette er ikke et nytt fenomen for verdens rikeste land i 2018, men et mønster gjennom hele verdenshistorien. – De som har hatt mulighet til det, har karret til seg det de kan. Når urettferdigheten og undertrykkelsen har blitt for stor, har det dukket opp en og annen revolusjon der man har forsøkt å omfordele makt og ressurser – med større eller mindre hell.

Noen land har dessverre gått fra den ene grådige statslederen til en annen, og hele systemet har blitt så undertrykkende at det kan bety fare for liv og helse å stå opp imot det.

Under nyhetsoppsummeringene fra fjoråret så vi mange eksempler på dette, og de som har levd en stund, kan nok på stående fot komme med flere titalls eksempler på slike undertrykkende regimer.

Når man skal forstå den urettferdige fordelingen av ressurser, er det viktig å se på maktstrukturer og dynamikk i det enkelte land, men man må heller ikke glemme det større bildet. Verdensorden vi har i dag med fattige land som leverer underbetalte råvarer til rike, industrialiserte land, oppsto ikke av seg selv.

Den er et resultat av at vestlige land brukte vold for å tvinge til seg makt og ressurser, og at andre befolkninger ble degradert og ydmyket. Under den industrielle revolusjonen i Europa fra slutten av 1700-tallet, ble råvarer fra de koloniserte landene brukt til å bygge vår velstand.

Man startet en tradisjon med å stjele andre lands ressurser, som dessverre har fortsatt til i dag. – Det er bare at i dag foregår det mer «sofistikert». Det er ikke kolonisering og tvang, men korrupte regimer utnyttes ved at man får statsledere til å selge billige råvarer mot penger i egen lomme.

At de som produserer råvarene får en lønn som det er nesten umulig å overleve på, og som i alle fall ikke er nok til å sende barna på skolen og holde dem unna barnearbeid, ser ikke ut til å plage de som er en del av denne strukturen.

Og så kommer vi i vesten med veldedighet – av våre gode hjerter. – Fordi vi er så siviliserte at vi ikke vil se på fattigdom. Vi tar ansvar, vi ordner opp på steder i verden der folk ikke greier å fikse sine egne saker. – Blir ikke dette som å kaste smuler til noen som du akkurat stjal åtte brød fra?

Dignis organisasjoner jobber, i likhet med mange andre, med fattigdomsreduksjon. – Ikke av veldedighet, men fordi vi mener at alle mennesker har rett til å ha et godt liv. Vi arbeider rettighetsbasert, ut i fra en tro på at Gud har skapt alle mennesker med rett til å dyrke jorden, spise, ha et hjem og være frie til å tro og leve som de vil.

Vårt mål er ikke å fordele smuler, men vi mener at alle skal ha de brødene de trenger for å holde sulten borte. Ifølge «The Sustainable Development Goals Report 2017», så var rundt 11 prosent av verdens befolkning underernært i perioden 2014–2016.

Det er 1 av 10 mennesker! I den samme perioden var 155 millioner barn under 5 år underernærte, mens 41 millioner i den samme aldersgruppen var overvektige.

Den virkelige utfordringen som ligger foran oss i arbeidet mot fattigdom, er arbeidet mot den massive skjevfordelingen vi ser i verden i dag. Vi må kjempe for rettferdige strukturer som sikrer at fattige land ikke plyndres for ressurser. På det individuelle plan kan kanskje et godt nyttårsforsett være å bli fornøyd med litt mindre?