La oss velge verden

Valgkampen står for døra. Hvem er vår neste når vi går inn i valgåret 2017? Vi kan kanskje ikke være like radikale som Jesus når det gjelder å utvide interessefellesskapet. Men for alles del kan vi være tjent med å skue litt lenger enn til distriktene.

Politikken handler som regel om å forvalte et avgrenset samfunns ressurser og forpliktelser. Hvem som er innenfor og hvem som er utenfor interessefellesskapet, er derfor av avgjørende betydning. Valgkamp og budsjettkamp har en tendens til å gjøre oss nærsynte og patriotiske.

Det er tiden da resten av verden slutter å eksistere for oss. Men det er flere gode grunner til at vi må tenke videre enn kun vårt eget fem millioners fellesskap når vi skal stake ut den politiske kursen framover. To nyhetssaker fra forrige uke illustrerer poenget.

Først varslet regjeringen at de vil lyse ut nye konsesjonsrunder for oljeleting. Det lukter valgkamp av dette utspillet. Oljenæringen strever. For å sikre inntekter fra petroleumssektoren, og viktige arbeidsplasser, velger regjeringen å trosse alle faglige råd om å la olja ligge.

Ut fra et rent egennyttig perspektiv gir dette mening. Mer penger i statskassa og gode arbeidsplasser til folket. Høyre og Arbeiderpartiet er skjønt enige om å holde «stø kurs». Omstillingen til fornybar energi får vente, også i denne omgangen.

Dette er en kortsiktig strategi. Iroqouis-indianerne i Nord-Amerika visste bedre. De hadde etter sigende som prinsipp at alle avgjørelser skulle ta hensyn til konsekvensene for syv påfølgende generasjoner. Maktblokken i norsk politikk virker tilfreds med å planlegge for noen gode tiår til.

Framtidige generasjoner vil neppe være imponert over våre valg. Det er ikke de andre landene som sitter rundt bordet til klimaforhandlinger heller. Hvis ikke Norge er villig til å kutte i sin petroleumssektor, hvorfor skulle da andre gjøre det? Klimakrisen må løses i et globalt fellesskap, og Norge må bidra.

Så kom nyheten om atEU-kommisjonen krever etterbetalt 120 milliarder kroner i straffeskatt fra it-giganten Apple til Irland. Irland, som er et EU-medlem, har i flere år lagt til rette for at multinasjonale selskaper skal bruke landet som base.

Ved å tilby svært lave skatter har landet tiltrukket seg kapital og investeringer, som igjen har gitt mange arbeidsplasser. Haken er at Apple, gjennom avtalen med Irland, har kunnet bokføre alle inntektene på salg av produkter i hele EU til sitt irske kontor til en skatterate på usle 0,005 prosent, altså 50 kroner i skatt per tjente million.

Det er en ordning kun Irland og Apple er tjent med, og som i henhold til EUs regler er ulovlig (minimum skatterate er en prosent). Selskapet holder for øvrig nærmere 2000 milliarder kroner på bok utenfor hjemlandet USA for –nettopp –å slippe å betale skatt.

Mange fattige land ser seg også nødt til å bruke Irlands strategi. Ved å tilby gunstige betingelser til søkkrike multinasjonale selskaper kan de tiltrekke seg investeringer og skape arbeidsplasser. Men til hvilken pris?

Når dette problemet ikke løses i internasjonalt fellesskap foregår det i praksis et kappløp mot bunnen, hvor land underbyr hverandre for å tiltrekke seg kresne kunder som Apple, som i likhet med andre multinasjonale selskaper i stor grad har bygd sitt imperium på skatteunndragelser.

Her kan Norge ha en pådriverrolle for mer åpenhet og strengere regulering av internasjonal handel, regulert gjennom et styrket og demokratiskWTO –for å sikre at selskaper som Apple faktisk betaler sin skatt. Skattekrisen må løses i et globalt fellesskap, og Norge må bidra.

Og da har jeg ikke en gang nevnt de store fellesoppgavene som vi jobber med i Digni, nemlig å bekjempe fattigdom og global urettferdighet! Gjennom FNs bærekraftsmål har Norge forpliktet seg til å løse en rekke globale fellesoppgaver, som å utrydde fattigdom og arbeide for mindre ulikhet i verden. Det vil kreve politiske grep her hjemme og betydelige bidrag til det internasjonale samfunnet.

Valgkampen står for døra. Hvem er vår neste når vi går inn i valgåret 2017? Vi kan kanskje ikke være like radikale som Jesus når det gjelder å utvide interessefellesskapet. Men for alles del kan vi være tjent med å skue litt lenger enn til distriktene.