KOORDINERE: Nikolai Astrup (bildet) må koordinere de gode kreftene, men også ta opp kampen mot de ødeleggende kreftene, skriver Anne-Marie Helland. 
  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

En minister for verdens fattige

tirsdag 23. januar 2018

Samfunn

Vi i Kirkens Nødhjelp er veldig glade for at Nikolai Astrup har blitt utnevnt til utviklingsminister. Dette har vi ventet på, og jobbet for, helt siden 2013, og det var med stor glede vi ønsket den nye ministeren lykke til på Slottsplassen i forrige uke.

Først og fremst er dette en gledelig nyhet for mennesker som lever i nød og fattigdom, i konflikt og urettferdighet. Norge er et land som i lang tid har gått foran i arbeidet mot fattigdom og ulikhet. Hvis vi skal klare å forvalte skaperverket og bidra til nestekjærlighet på en god måte, er det viktig å ha en minister med på laget.

Det er nå 12 år igjen til verden skal nå FNs bærekraftsmål. Men mange fattige land vil ha store problemer med å komme i mål. Bistand alene er ikke nok. Fattige land må skaffe seg mer inntekter og forvalte disse på en god måte. Vi trenger også bidrag fra flere rike land, og ikke minst fra næringslivet.

Organisasjoner vil fortsatt spille en sentral rolle, og all støtte som kommer fra frivillige er avgjørende. Alle gode krefter må mobiliseres frem mot 2030. Men i tillegg må vi gjøre mer for å stanse de negative trendene som skaper fattigdom og ulikhet: Krig, konflikt, klimaendringer, kapitalflukt, korrupsjon og skatteunndragelse.

Nikolai Astrup må koordinere de gode kreftene, men også ta opp kampen mot de ødeleggende kreftene. Hans viktigste oppgave vil bli å lede en samlet norsk innsats. Jeg vil oppfordre utviklingsministeren til å ha fokus på fire områder:

Stoppe skatteunndragelser og kapitalflukt som hvert år tapper fattige land for enorme pengesummer som kunne blitt brukt på utdanning og helse. For å virkelig skape de store endringene må vi stoppe de enorme pengestrømmene som forsvinner ut av utviklingsland.

Disse pengene kan bidra til langt større utvikling enn bistanden noen gang kan. For å få til dette må vi støtte lokale korrupsjonsjegere på grasrota, og vi trenger en minister som løfter dette internasjonalt.

En klimarettferdig politikk: For det første må Norge kutte egne utslipp. For det andre må Norge gi mer i bistand til fattige land slik at de kan kutte sine utslipp og tilpasse seg klimaendringene. Det er lovende at Jeløyaplattformen trekker fram klima som en av våre viktigste utfordringer.

Men klimaforpliktelsene i erklæringen er i hovedsak gammelt nytt, og holder ikke tritt med målene i Paris-avtalen. Den sier heller ikke noe om klimabistand som sårt trengs for at fattige land skal kunne ruste seg i møte med stadig flere og verre klimakatastrofer.

Sikre at norsk utviklingspolitikk er samstemt, altså at ulike tiltak ikke virker mot hverandre, men trekker i samme retning. Et eksempel er norsk våpeneksport som bidrar til nød og lidelse i Jemen, hvor verdens største humanitære krise nå foregår. Det er et enormt paradoks at Norge selger forsvarsmateriell til de stridende partene samtidig som vi gir nødhjelp til sivilbefolkningen.

Sikre at samarbeidet med næringslivet fører til mest mulig utvikling og håp blant verdens fattige. Jeg tror ingen er uenig i at næringslivet kan spille en viktig rolle i arbeidet mot fattigdom. Bedrifter og investorer kan bidra med kapital, teknologi, innovasjon, varer og tjenester.

De kan gi bedre livsvilkår og håp til fattige mennesker. Dessverre vet vi at næringslivet også hindrer kampen mot fattigdom. Dette gjelder særlig store, globale selskaper, som ofte tapper fattige land for naturressurser, utnytter billig arbeidskraft og lar være å betale skatt i de landene de opererer i.

Vi ønsker at norske bistandsmidler skal brukes til å støtte bedrifter i fattige land, dette er avgjørende viktig når jobber skal skapes.

Vi som bor i dette rike landet skylder verdens fattige å gjøre det vi kan for at viktige tiltak for utviklingspolitikk, skatterettferdighet og klima iverksettes så raskt som mulig.

FNs bærekraftsmål skal nås om 12 år. Klimakatastrofene blir verre og rammer de fattigste hardest. Kampen mot global ulikhet står i stampe så lenge vi tillater skattejuks og kapitalflukt fra fattige land. Mennesker i Jemen og andre land i krig, frykter for livet hver eneste dag. Det haster.