BANK: Hvordan ville livet ditt sett ut og hvordan ville du hatt det om du aldri hadde hatt tilgang til noen former for banktjenester? Hva om alle inngangsdører til banker var stengt for deg? Hvordan hadde du bodd? Hvordan ville hjemmet ditt sett ut? spør Andreas Andersen. Bildet er tatt i etterkant av jordskjelvet i Ecuador i fjor. 
  Foto: Rodrigo Abd, AP Photo/NTB scanpix

En bank på de fattiges side

søndag 12. mars 2017

Samfunn

Hvordan ville livet ditt sett ut og hvordan ville du hatt det om du aldri hadde hatt tilgang til noen former for banktjenester? Hva om alle inngangsdører til banker var stengt for deg? Hvordan hadde du bodd? Hvordan ville hjemmet ditt sett ut?

Jamaica, oktober 2016. I et møterom på Montego Bay Convention Centre sitter et par titalls sør-amerikanske finansfolk og skarpskodde jurister og venter på motparten i en særdeles viktig forhandlingssamtale.

Inn kommer tre nordmenn. Samtalen skal handle om 80 millioner dollar og framtiden til Banco D-MIRO, Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador.

Men la meg starte med å stille deg noen spørsmål: Hvordan ville livet ditt sett ut og hvordan ville du hatt det om du aldri hadde hatt tilgang til noen former for banktjenester? Hva om alle inngangsdører til banker var stengt for deg? Hvordan hadde du bodd? Hvordan ville hjemmet ditt sett ut?

Siden foreldrene dine bare hadde råd til å betale utdannelsen til broren din, måtte du ta til takke med jobber som ikke krevde formelle kvalifikasjoner.

Det er slik mange mennesker i verden i dag lever – uten velferdssystemer og sikkerhetsnett, men likefullt med drømmer, lengsler og ønsker for seg selv og familien sin.

Derfor har det i flere tiår vært viktig for Misjonsalliansen å kunne tilby banktjenester for mennesker som ikke er kredittverdige og ikke har et utgangspunkt i livet som du og jeg tar som den mest åpenbare selv­følgelighet.

AMAS (Misjonsalliansens selskap for mikrofinans) drifter mikrofinansinstitusjoner i Liberia, Vietnam, Bolivia og Ecuador. Bankene balanserer hårfint mellom nødvendig inntjening og en diakonal, overordnet drift, og opererer ofte under skjøre forhold.

I april 2016 gjorde et kraftig jordskjelv i Ecuador store materielle skader, og i områdene nær episenteret var konsekvensene enorme. Alle ble rammet på en eller annen måte, og mange mistet livet.

Banco D-MIRO hadde et av lånekontorene her, og i løpet av dagene som fulgte ble vi mer og mer klar over de dramatiske konsekvensene. Vi fortalte på denne tiden mange historier om lånekunder som ble rammet, men vi sa lite om dramatikken bak selve banken. Banco D-MIRO stod i fare for å gå konkurs.

De første estimatene viste et tap på mellom tre og fem millioner dollar, med tap av både portefølje og inntekt, noe som betydde at vi ville komme under myndighetenes krav til egenkapital.

Av en portefølje på ca. 95 millioner dollar var 80 millioner finansiert gjennom lån fra internasjonale fond og institusjoner. Ved en snittrente på 7 prosent representerte dette en betydelig kostnad for oss, og det var viktig å få på plass en plan for å sikre nok kapital til banken.

Vi måtte iverksette umiddelbare krisetiltak. Lånene våre forfalt jo hele veien og måtte fornyes, og ingen er særlig interessert i å fornye lån til en jordskjelvrammet bank.

Lånene på 80 millioner dollar hadde vi gjennom 16 ulike fond og institusjoner. De organiserte seg i en styringskomite og skulle forhandle med oss.

I mange måneder forhandlet vi på mail, på Skype og i vanlige mobilsamtaler, og et rammeverk kom på plass på det årlige møtet for latin-amerikanske mikrofinansinstitusjoner som i fjor fant sted i Jamaica.

Alle skjønte alvoret i situasjonen. Gikk banken konkurs, ville kreditorene tape alt. Misjonsalliansen og AMAS hadde sterke kort på hånden og tre svært dyktige forhandlere, som jeg er veldig stolt over å få jobbe sammen med.

Motparten mente at vi som eiere måtte skyte inn ny og fersk kapital, mens vi flere ganger måtte gjenta at vi ikke er en finansiell investor, men en ideell organisasjon som lever av gaver.

Kampen stod blant annet om en rentereduksjon på 2 prosent. Hvis vi kunne bidra med én million dollar i ny, frisk egenkapital, skulle vi få en rentereduksjon på 1 prosent på alle våre lån.

Hvis vi skjøt inn to millioner i ny egenkapital, skulle vi få 2 prosent rentereduksjon. 1 prosent på 80 millioner dollar ville utgjøre en betydelig reduksjon på 800.000 dollar i året, men det var et sterkt ønske fra vår side å klare det dobbelte.

Det så likevel mørkt ut. To millioner dollar eller nærmere 17 millioner kroner var mye penger for Misjonsalliansen, som eier av AMAS. Etter svært godt arbeid av AMAS-staben, god støtte fra strategiske partnere og ekstrabevilgning fra Misjonsalliansen klarte vi å redde banken.

Fra og med 1. januar 2017 effektuerte AMAS en rentereduksjon på Banco D-MIROs lån med 2 prosent, uten noen endelig avtale og hva så enn motparten måtte mene. Mot slutten av januar ble avtalen imidlertid undertegnet, og banken var sikret.

Hva handler dette om? Handler det om personlig prestisje og ønske om finansiell suksess?

Nei, dette er først og fremst et eksempel på kamper som kjempes for fattige folks livsvilkår og for at marginaliserte mennesker skal få rettmessige og rettferdige sjanser til å kunne reise seg fra fattigdom og nedverdigelse. Vi i Norge har fått våre muligheter, og vi vil nå stå på de fattiges side og tale deres sak.