DILEMMA: Mange unge kristne har opplevd et nærmest eksistensielt dilemma når de begynner på en ny skole: Skal de rett og slett la være å nevne sin kristne tro? skriver Katrine Masvie. 
  Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

Kristen ungdom i offentlig skole

onsdag 24. februar 2016

Samfunn

Måtte de kristne skolene fungere som nødvendige og gode tilbud for dem som virkelig trenger et alternativ, men la ikke dette bli standardløsningen.

LES: – De offentlige skolene støvsuges for kristne

Jeg leste med stor interesse Bjørn Olav Hammerstads artikkel om skolelagsarbeidets status i storbyene våre. Det første som slo meg er at det er viktig å understreke at NKSS faktisk opplever vekst. Ved utgangen av fjoråret ble det meldt om nye lag i flere av landets fylker. Rapportene fortalte om engasjerte ungdommer som ønsket å leve tydelig i hverdagen. Det er veldig gledelig!

Samtidig er det på sin plass å stoppe ved den mer dystre tilstandsrapporten fra våre største byer. Hvordan kan det ha seg at det ikke finnes ett eneste kristent skolelag på Bergens og Trondheims offentlige skoler? Og at kun to av hovedstadens 34 videregående kan vise til kristent lagsarbeid?

Lørdagens artikkel løftet fram noen punkter det er viktig å se nærmere på. Jeg skulle ønske at «flere foreldre motiverte barna sine til å velge offentlige skoler», uttaler André Birkeland (Ny Generasjon). «Vår utfordring er at så mange velger kristne skoler, og der ser de gjerne ikke helt behovet for et skolelag.» Og Gjermund Øystese (NKSS) tilføyer: «Tidligere har vi hatt lag på flere offentlige skoler, men nå ser vi at mange velger kristne skoler. Det er få kristne elever på de offentlige videregående skolene, rett og slett.»

LES OGSÅ: Kristen eller offentlig grunnskole?

Vi har et engasjert kristenfolk i Norge som ser stort på å videreføre troen til nye generasjoner. Vi lærer opp barna våre i menigheter og forsamlinger og strekker oss langt for at de skal bevares i troen. Men for mange er dessverre «bevares» synonymt med «skjermes». Vi vil skjerme våre troende barn gjennom ungdomstiden av redsel for at de skal falle fra. Får vi bare sluset dem gjennom de sårbare tenårene, kan vi føle oss litt tryggere på at kristenlivet er festet i dem.

Jeg sier «vi», for jeg har selv sendt tre barn på kristen friskole til og med tiende klasse. Vår motivasjon var i første rekke å unnslippe en eksperimentell offentlig pedagogikk; at alternativet vi fant var kristent i tillegg til «ryddig», kom som en bonus.

Når andre foreldre velger kristne skolealternativer for sine barn fordi det i lokalsamfunnet så å si ikke finnes kristne ungdomsfellesskap, har jeg forståelse for det. Nå var ikke dette tilfellet for oss siden vi er bosatt i Oslo. Da tiden kom for videregående, måtte vi derfor stoppe opp og tenke.

SYNSPUNKT: Nei til religiøse privatskoler

At vi anså det som viktig å være nær og ha mulighet til å påvirke våre barn både faglig og sosialt, er ikke til å legge skjul på. Samtidig visste vi godt at det er utfordrende å stå alene som kristen i en sekulær ungdomskultur, noe våre barn ville slippe unna hvis de søkte ly innenfor kristenborgene. Så meldte enda en tanke seg:

Virker kristne skoler sløvende? Lærer elever som går på kristne skoler seg til selv å ta initiativ, til å stå på for egen maskin også uten velmenende heiagjenger som forteller deg hvor flink og god du er? Resultatet ble at vi sa nei til kristne videregående internatskoler. Ett av barna valgte da KG, de to andre offentlige videregående.

Mange unge kristne har opplevd et nærmest eksistensielt dilemma når de begynner på en ny skole: Skal de rett og slett la være å nevne sin kristne tro? Noen har kommet til et allerede fungerende lagsarbeid og funnet et miljø å gå inn i, andre har brettet opp ermene og startet lag selv. Har tydeligheten vært behagelig?

Jeg tror ikke det. Flere har opplevd motgang og skuffelser, både fra medelever og skolens ledelse. Heldigvis hører vi også historier om det motsatte: nære kristne fellesskap på tvers av klassetrinn, andakter i midttimer og bønnesamlinger før skolestart, fellesskap på tvers av menighetstilhørighet og konfesjoner.

Lagsungdommenes utfordring er: Vil du gjøre Jesus kjent på din skole, så han blir trodd, elsket og etterfulgt? For mange har denne utfordringen blitt livsforvandlende. De er blitt bevisstgjort i troen, de har våget å leve tydelig blant medelever, og de har tatt denne tydeligheten med seg videre til studiesteder og yrkesliv.

KULTURNOTAT: K for kunnskap

Måtte de kristne skolene fungere som nødvendige og gode tilbud for dem som virkelig trenger et alternativ, men la ikke dette bli standardløsningen. Intensjonen var vel aldri at de kristne alternativene skulle «støvsuge» våre offentlige skoler for kristen ungdom? Oftest vil det koste å være et vitne.