TROEN: Hva skjer med troen til dine barn, naboer, venner om de følger ditt eksempel ved valg av kirkesamfunn? spør Torkild Masvie.  Foto: Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

Lutherske grunner til å forlate en luthersk kirke

fredag 30. oktober 2015

Samfunn

Det er svært begrensede muligheter i å jobbe innenfor en kirke du er uenig i. Er du prest, fristes og tvinges du av kollega
forhold og menighetsreaksjon til å holde deg unna konflikttemaer i forkynnelsen.

Det er luthersk og redelig å forlate en kirke som forlater sine lutherske, bibelske røtter og melde overgang til en kirke som fastholder sin bibelske reformasjonsteologi. Det er tryggest for din egen og dine barns frelse. Du står ikke alene. Det finnes internasjonalt mange kirker som står for en klassisk bibelsk reformasjonsteologi. La deg derfor ikke lure av de åtte kirkemytene.

1. «Små kirker er sekteriske, store kirker er ikke sekteriske.» Feil. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Den store lutherske kirke i Latvia er en sunn luthersk kirke, ikke fordi den er den latviske nasjonalkirken, men fordi den har en sunn bibelsk lære og praksis. Om en liten luthersk kirke i Norge lærer det samme som den latviske, så blir ikke den norske kirken en sekt bare fordi den er liten.

2. «Historien viser at kirker som er dårlige, blir gode igjen.» Feil. Den katolske kirke som Luther ville reformere, har på tross av mye positivt, faktisk fastlagt nye ubibelske dogmer etter reformasjonen ‒ som at Maria var unnfanget uten arvesynd og fór legemlig til himmelen, for bare å nevne noe. Nye lutherske norske prester utdannet i dag støtter i overveiende grad homoliberalt ekteskap og den/de kirker som de får prestetjeneste i vil aldri komme tilbake til klassisk bibelsk lære på dette punkt.

3. «En kirkeordning er like god som en annen.» Feil. En kirkeordning som lar alle medlemmer være valgbare til kirkemøte uavhengig av om de selv tror på og forplikter seg på kirkens bekjennelsesdokument ‒ ja, uavhengig av om de i det hele tatt tror på Gud, er så dårlig at den ville umuliggjort både å formulere og slutte seg til de bekjennelser som de lutherske kirkene historisk har forpliktet seg på. Med slik kirkeordning er det ingen grenser for hvor ille en kirke kan bli.

4. «Det er store muligheter å jobbe innenfor en kirke, selv om en er uenig i det den står for.» Feil. Det er svært begrensede muligheter i å jobbe innenfor en kirke du er uenig i. Er du prest, fristes og tvinges du av kollegaforhold og menighetsreaksjon til å holde deg unna konflikttemaer i forkynnelsen, og dermed vil dine tilhørere sultefores også av deg og etter hvert følge folkemeningen i stedet for Bibelen. Du tvinges også til samarbeid med biskoper, prester og menighetsarbeidere som skulle vært avsatt om apostelens ord var rettesnor.

Ser du for deg at du kan ha menighetens besøkende som evangeliserings- og rekrutteringsbase for å føre dem over i en annen sammenheng for bibelsk opplæring? Det er grenser for hvor langt du kan kjøre et slikt dobbeltløp.

5. «Din deltakelse i et kirkesamfunn legitimerer ikke det kirken står for.» Feil. Ved din deltakelse sier du hvilken kirke du går god for. Taler du på en gudstjeneste, står du under biskopens tilsyn, om du ikke har en annen avtale. Da legitimerer du det denne kirken står for, og fungerer som reklame for å slutte seg til denne kirken. Det samme gjør du om du har andre tillitsverv i et slikt kirkesamfunn.

6. «Det er nok bare å fokusere på din egen tjeneste i denne kirken.» Feil. Er du prest? Etter deg kommer det andre prester og menighetsledere, kanskje utpekt av et bispedømmeråd som ikke trenger tro på noe av det Bibelen og de lutherske bekjennelser står for. De kan peke ut en liberalteologisk prest. Har du vært en lojal prest som ikke har lagt grunnen for et exodus for dine menighetslemmer, så har du sviktet flokken din. Og er du menighetslem: Hva skjer med troen til dine barn, naboer, venner om de følger ditt eksempel ved valg av kirkesamfunn?

7. «Homofilisaken er ikke kirkesplittende.» Feil. «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike» (1 Kor 6,9-10). Den som sier at det er greit å gjøre det Bibelen sier nei til, har brutt kirkeenheten med Paulus, urkirken og med Jesus som selv utpekte apostlene til å tale på sine vegne. Homofilisaken er alvorlig kirkesplittende fordi noen vil gi syndenes tillatelse i stedet for syndenes forlatelse! De som sier denne saken ikke er kirkesplittende, er på ville veier.

8. «Det er luthersk å bli i kirken til du kastes ut.» Feil. Det er nok sant om hvordan det ble for Luther selv, men det er ikke luthersk.

Den lutherske kirke i Norge er et resultat av at danskekongen bestemte at de norske menighetene og prestene skulle tvangsutmeldes av den katolske kirke og få en ny luthersk bekjennelse. Likeledes er Missourisynoden og den tyske SELK frukten av at myndighetene tvangsinnførte nye bekjennelser i de lutherske kirkene så de mistet sin konfesjonelle lutherske karakter og menighetslemmer måtte flytte ut. Norge fikk av denne grunn prestelæreren, den jødekristne tyske professoren Carl Paul Caspari, som på nytt preget en hel norsk prestegenerasjon med konfesjonell lutherdom. Det finnes ikke ett eneste eksempel på kirker som først har mistet sin konfesjonelle bibelsk lutherske bekjennelse og deretter har vendt tilbake til bibelsk konfesjonell luthersk kristendom.

Noen kan bli mismodige av dette innlegget. Noen bor på små plasser der det ikke finnes alternativer til en kirke de er fortvilet over. Men det finnes flere muligheter. De som ønsker alternativer kan kontakte en luthersk kirke de har tillit til og se om noe kan startes opp i nærheten av dem. Inntil så eventuelt skjer er det mulig å bruke internett for supplerende forkynnelse, og ta enkelte helgeturer til menigheter der en føler seg åndelig hjemme.

Noen prester ønsker å gjøre tjeneste så lenge det er mulig i en kirke de ikke har tro på. Det kan være mange gode grunner til det. Spørsmålet er likevel om de, mens de ennå har krefter, kan bidra til oppstart av nye menigheter der lekfolket ønsker det. Dette er en velsignet tjeneste å være med på, selv om både arbeids-, lønns- og pensjonsordning kan bli vesentlig dårligere enn det en har hatt. Men slike ting skulle vel ikke være avgjørende hvis det står om å følge sitt ordinasjonsløfte?