Trygghet i et samfunn preget av frykt

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

«Politisk kaos i USA, politisk kaos i Europa, svake internasjonale institusjoner og en stadig større fascinasjon for det autoritære. Vesten er i ferd med å miste grepet. På verden og seg selv», skriver VG-kommentator Frithjof Jacobsen i kronikken «Frykt og kaos i Vesten».

Hvis vi i tillegg tar med flyktningkrise, økonomisk usikkerhet, terrortrusler og miljøkriser, kan vi risikere at frykten blir den viktigste drivkraft for våre holdninger og handlinger. Det kan få fatale følger.

På sitt beste er frykten helt nødvendig. Den skal hindre oss i å gjøre hasardiøse ting, og den skal hjelpe oss til å unngå farer. Derfor skal man ikke lukke øynene for strømningene i samfunnet og farene som kan oppstå i kjølvannet av dem. Men om frykten blir den primære kraften, dannes det fiendebilder, man blir selvsentrert og møter verden fra skyttergraven.

Medmenneskelighet, omsorg for vår neste og kjærlighet til den fremmede har dårlige vekstvilkår der frykten råder.

Det finnes dessverre ingen enkel kur mot et samfunn, eller et liv, styrt av frykt. Temaet er for komplekst til det. Og for vondt. Det finnes ingen firetrinns-kur for mennesker som har opplevd overgrep, tragedier og ondskap i eget liv.

Og politikere som styrer landet må også ta samfunnets farer på alvor. Derfor skal man være varsom i møte med mennesker som frykter. Men jeg tror samtidig vi som fellesskap og enkeltmennesker må forsøke å bevege oss mot fryktens motsats, tillit og trygghet. På den veien tror jeg vi finner noen veiskilt underveis.

På det første veiskiltet står det «Finn din forankring». Det sies at forandring fryder. I vår tid tror jeg det er riktigere å si at forankring fryder. I fredstid er det ikke så viktig med forankring.

Da går livet i medvind, og selv trær med grunne røtter klarer seg. Men når stormene slår inn, er man avhengig av forankring, røtter som henter næring fra noe annet enn samfunnets skiftende vinder. Røtter som går dypere og som gjør at treet står trygt i stormen.

Frykt er en skummel følgesvenn når forankringen uteblir. Da står panikken klar for å ta over roret. Handlinger foretatt uten fotfeste enser ikke mennesker rundt seg. Man blir innadvendt, og kreftene settes inn på å overleve, på å sikre seg. På den andre side vil en person med forankring kunne finne trygghet selv når frykten presser på.

På det neste veiskiltet står det «La Gud være Gud». Hvis vi leter i oss selv etter et trygt ståsted, blir vi avhengig av egen dagsform, personlighet eller ressurser til å stå imot stormen. Å finne forankringen i seg selv er en utrygg forankring.

Jeg trorHanne Skartveit er på sporet når hun i en kommentar i forbindelse medKong Haralds 80-årsdag skriver: «Kong Harald samler Norge. Han er limet vi trenger i en urolig tid.» Hun har et godt poeng, men jeg tror også hun går for lite dypt i jakten på en trygg forankring. Kong Harald er også et menneske, med alle de begrensningene det innebærer.

Den tryggeste forankringen – som også vår konge vitner om – finnes hos kongenes konge, han som i Salme 74 sier: «Stans og innse at jeg er Gud.» Den svenske forfatteren og veilederenMagnus Malm skriver tankevekkende i boken «Under mandeltreet»: «Den største frihet: Å slippe å være Gud.»

Den påstanden er verdt å bruke noen minutter på å reflektere over.

Det tredje veiskiltet påpeker: «Kjærligheten beskytter og setter grenser». Ondskap og overgrep er ikke noe man skal se gjennom fingrene på. Å møte verden med kjærlighet og ikke frykt, handler ikke om en tilværelse uten grenser.

Ondskap er ondskap og skal ikke tolereres. Det er helt essensielt å sette gode grenser i eget liv. Et velfungerende samfunn må ha rammer som ivaretar og beskytter mennesker.

Samtidig møter vi et skilt som forteller oss at «Den endelige dommen tilhører Gud». Dommedag blir ofte fremstilt som noe mørkt, katastrofefylt, noe man må frykte. Ikke minst har Hollywood bidratt til å forsterke dette bildet.

Men i dommen ligger det et håp, et lys. Det ligger en trygghet i sannheten om at Gud skal holde dom. Det skal bli et oppgjør med ondskapen, et oppgjør som utsletter det vonde. Den endelige dommen skal vi overlate til Gud og finne en fred i at Gud er rettferdig, midt i verdens ondskap og farer.

Skiltene forteller ikke om en enkel vei. Men jeg tror den er nødvendig. Vi trenger å bevege oss mot et liv som ikke er drevet av frykt, men av tillit. Ikke av forakt, men av kjærlighet. Ikke av redsel, men trygghet.

Som kristne er vi kalt til å elske vår neste. Om han så dreper oss, elsker vi. Om han forfølger oss, viser vi omsorg. Om han forbanner oss, velsigner vi ham. Det er ikke en enkel vei. Den førte Jesus i døden. Men det er samtidig veien til en trygghet som stikker dypere enn omgivelsenes truende vinder.