Trosfrihet eller statlig religionskontroll

Det er oppsiktsvekkende at Stortingets flertall er åpen for å gripe inn mot trossamfunn bare på bakgrunn av at de «fremmer holdninger» som er uønsket.

Hvilke grenser er det greit at politikere setter for trosfriheten? Det ble et sentralt spørsmål i forbindelse medStortingets behandling av integreringsmeldingen.

Frp, Ap og Sp samlet seg bak et SV forslag om å utrede hvordan man kan trekke tilbake økonomisk støtte fra trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, tar imot finansiering fra stater som bryter menneskerettigheter eller på grunn av andre alvorlige forhold. Vedtaket skapte reaksjoner, og ikke minst det siste punktet er blitt møtt med advarsler mot en statlig religionskontroll i strid med trosfriheten.

KrF mener disseadvarslene er velbegrunnede, og fremmet derfor et alternativt forslag i Stortinget der vi tydeliggjør at grensen for statlig inngripen bør gå ved lovbrudd. KrF mener det bør være en åpning i lovverket, som gjør at man kan stoppe statlige tilskudd til trossamfunn som for eksempel lar sine talerstoler brukes til å oppfordre til antisemittiske handlinger, vold mot konvertitter eller annen voldelig ekstremisme. Det bør også kunne gripes inn mot trossamfunn som samarbeider med stater som bryter grunnleggende menneskerettigheter.

Derimot er det oppsiktsvekkende at Stortingets flertall er åpen for å gripe inn mot trossamfunn bare på bakgrunn av at de «fremmer holdninger» som er uønsket. Da er man i ferd med å trampe inn i på trosfrihetens område, som en elefant i en glassbutikk.

Dersom ikke lovbrudd skal være grensen blir det svært vanskelig å fastslå hva som til enhver tid bør være innenfor eller utenfor. Hva med religiøse holdninger eller teologi som er provoserende eller strider mot samfunnsutviklingen og såkalte moderne verdier? Hvor annerledes skal det være lov å tro og tenke i Norge, før politikere griper inn?

KrF hadde i utgangspunktet flertall for sitt alternative forslag, men under debatten i Stortinget gjorde Frp en helomvending og valgte i stedet å stemme sammen med SV for mer statlig kontroll og større mulighet til å slå ned på uønskede holdninger i trossamfunn. Det er beklagelig, og støter an mot både religions- og ytringsfrihet.

Her er det grunn til å minne om at tilskuddet til trossamfunn i utgangspunktet er begrunnet som en refusjonsordning, som skal sikre at mennesker som ikke tilhørerDen norske kirke, ikke trenger å være med å finansiere den.

Ordningen er altså ikke en hvilken som helst statlig støtteordning som politikere kan skalte og valte med som man ønsker, men en refusjonsordning begrunnet ut fra grunnleggende trosfrihetsprinsipper.

SV har helt sikkert et oppriktig ønske om å hjelpe kvinner og andre som utsettes for ekstrem sosial kontroll eller æreskultur innenfor religiøse miljøer. Dette er en intensjon KrF støtter. Men, det støter an mot viktige frihetsverdier dersom politikere skal gå inn og vurdere hva som til enhver tid er akseptabel norsk tro.

Hat, undertrykking og ekstremisme må bekjempes i det offentlige rom. Holdninger og meninger må bekjempes gjennom saklig argumentasjon, og lovbrudd gjennom rettslige prosesser. Staten eller den politiske elite må ikke gis mulighet til å strupe økonomien til trossamfunn med holdninger man ikke liker. Det er en farlig vei å begi seg inn på.