FORBRUK: – Det skal ikke mye refleksjon til for å se at forbrukerkulturen også rommer en eksistensiell side, «jeg shopper derfor er jeg», skriver Olof Edsinger.  Foto: Thomas Brun, NTB scanpix

Tilfredshet og en enkel livsstil

mandag 16. juli 2018

Samfunn

Å gå i nærkamp med mammons avgud er jo det samme som å ta kommandoen over eget liv: Jeg vil ikke lenger være slave av forbrukerkulturen! Jeg vil at min
 økonomi skal bære frukt også for evigheten!

Juli er den måneden de fleste nordmenn har ferie. For enkelte kan dette være en tid for ekstravaganse – for eksempel om vi er på reise der vi bor på hotell og spiser frokost, lunsj og middag på restaurant. Men for de fleste er det nok fortsatt slik at ferien er en tid for nedskalering.

Kanskje kan ukene uten lønnsarbeid innebære en spartansk tilværelse i en hytte, et sommerhus eller campingvogn – noen ganger uten fjernsyn, internett eller innlagt vann. I så fall kan ferien være en mulighet til å øve seg i to av den kristne troens dyder som vi ofte ikke setter tilstrekkelig pris på – tilfredshet og en enkel livsstil.

I vår individsentrerte og konsuminnrettede tid er dette to svært «fremmede fugler i skogen». I stor grad er det jo det motsatte av tilfredshet og en enkel livsstil som forventes av oss, og som til og med får samfunnets økonomiske hjul til å snurre. ­Medier og reklame forsøker hele tiden å overbevise oss om «behov» som vi i utgangspunktet ikke trodde vi hadde; de forsøker å appellere til vår utilfredshet.

Sannheten er jo at det er vanskelig for en moderne skandinav å ikke gå seg vill i dette systemet. På papiret kan det muligens være lett å stille spørsmål ved forbrukerkulturen, eller kapitalismen for den saks skyld. Men til sist foretrekker de fleste av oss heller mer enn mindre – bekvemmelighet settes høyere enn askese.

Samtidig bombarderes vi hele tiden av reklamens lokkerop; «unn deg dette», «du er verd dette» og «heng med i tiden». Det skal ikke mye refleksjon til for å se at forbrukerkulturen også rommer en eksistensiell side: «jeg shopper derfor er jeg».

Med tanke på dette, må den sanne motkulturen skjære dypere inn i livene og ikke bare dreie seg om ytre oppførsel. Ikke minst handler det om selvbilde og gudsbilde. For den som er trygg i relasjonen til seg selv og sin skaper, er det rett og slett enklere å gjennomskue de stemmene som sier at «bare du kjøper … så kommer du til å».

Men dermed er det ikke sagt at vi skal undervurdere kraften i våre praktiske vaner. Både tilfredshet og en enkel livsstil er nemlig noe vi kan øve oss på. Et viktig område er givertjenesten. Jesus selv beskriver dette som en åndelig kamp. I det ene hjørnet av arenaen står Herren selv, mens pengenes avgud Mammon har tatt plass i det andre. Og mellom disse, sier Jesus, må vi velge. «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon»

Derfor kaller han oss også til et liv i givertjeneste og generøsitet. «Det er saligere å gi enn å få».

Det vi kristne gir betyr selvsagt mye for de som blir velsignet med våre økonomiske ressurser. Både i og utenfor kirken finnes det behov som Guds folk er kalt til å møte. Men givertjenesten bringer også velsignelse til de som gir.

Først og fremst ligger velsignelsen i at vår givertjeneste hjelper oss til å ligne Kristus selv. ­Bare den som lever i generøsitet kan jo avspeile den Herre som «ga seg selv og tok en tjeners skikkelse». Å gi er også en kvalifisert form for åndelig krigføring.

Å gå i nærkamp med mammons avgud er jo det samme som å ta kommandoen over eget liv: Jeg vil ikke lenger være slave av forbrukerkulturen! Jeg vil at min økonomi skal bære frukt også for evigheten!

Til dette kan en legge til den rent økonomiske velsignelse som nevnes både i det gamle og det nye testamentet. «Den som sår rikelig, får høste rikelig», skriver Paulus.

Ingen av disse perspektivene trenger å spilles ut mot hverandre. Men en oppsummering kan være at tilfredshet og en enkel livsstil er til velsignelse både for oss selv og for verden som helhet. Dermed er det også til behag for Herren selv.

Burde ikke dette være grunn nok til å begynne å øve?