FRYKT: Frykt for eksistensiell smerte skal ikke diktere betingelsene for menneskelivets vilkår i vårt samfunn, skriver Maria Elizabeth Fongen.  Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Lidelse og menneskeverd

mandag 30. mai 2016

Samfunn

Gjør sykdom mennesker mindre verdifulle? 
Hva ligger til grunn for en slik tenkning?

NOBAS-undersøkelsen rundt holdninger til legeassistert selvmord, assistert befruktning og abort viser at flertallet av de spurte mener livet kan avsluttes etter eget ønske og at påvist alvorlig sykdom bør være en selvstendig grunn for abort.

LES: Undersøkelse: Stort flertall 
for aktiv 
dødshjelp trass i ordkamp

Nå er svarprosenten bare på 13,5 prosent, så det er god grunn til å stille spørsmål ved hvor representativ undersøkelsen er. Av de 3 050 som svarte, er flertallet høyt utdannede, ikke-troende personer over 55 år.

Hva gjør at en gruppe personer som er over gjennomsnittet utrustet med evnen til rasjonell tenkning kommer frem til at livet ikke er verdt å leve når det preges av sykdom og lidelse? Og enda dystrere: Hvorfor trekke slutningen at løsningen er å avslutte andres og eget liv?

Tar vi konsekvensen av de reelle, biologiske fakta – at mennesket er et menneskelig individ fra befruktningsøyeblikket til naturlig død (noe de fleste deltakerne benekter) – er ikke dette rasjonelt i det hele tatt, men et symptom på frykt for eksistensiell smerte. Og frykten er ikke rasjonell.

LEDER: Som man spør, får man svar

Selv om frykt for hva alvorlige sykdomstilstander påfører den syke av lidelser, for påkjenningene det å ledsage et alvorlig sykt menneske innebærer og for den sosiale isolasjonen livet som pårørende kan medføre kan være velbegrunnet, er frykt i seg selv et dårlig verktøy for å møte virkelighetens utfordringer konstruktivt.

Det er forståelig at man ønsker seg et lykkelig liv, fritt for smerte, men det er utopisk å kreve det. Livet består av både glede og sorg.

Lovgivningen vår bør ta høyde for denne virkeligheten, i stedet for å benekte den, for når det finnes lovfestede muligheter til å velge bort det syke barnet, og i nær fremtid kanskje også til å gi døende retten til å «velge» seg raskt ut av lidelse, blir terskelen lavere for å se på pleietrengende mennesker med en misforstått barmhjertighet som gjør dem til mindreverdige personer.

LES OGSÅ: Flertall krever samtale før abort

Frykt for eksistensiell smerte skal ikke diktere betingelsene for menneskelivets vilkår i vårt samfunn. I stedet skal vi la pårørende fortelle oss hvordan og hvorfor de takler livet med tungt pleietrengende. Deres evne til praktisk nestekjærlighet kan lære oss en mer konstruktiv tilnærming til lidelse:

Ved å ledsage den syke med nærhet og empati, lindrer de hennes situasjon og vokser i sin medmenneskelighet. Deres evne til observasjon, kommunikasjon og medfølelse skjerpes av kontinuerlig å lese den sykes behov.

Det gjør dem til mer forståelsesfulle, rause personer også i «normale» situasjoner. La oss lære av dem! For de gjør samfunnet varmere og bringer oss nærmere hverandre.