FORNYELSE: Det er riktig at det også var en fornyelsesprosess i partiet før 1997, men det var ikke et mål «å gjøre partiet mindre kristelig». Dette kom først etter 1997, gjentatt senest av nestleder Dagrun Eriksen (bildet) i mars i år da hun la fram programutkast for neste stortingsperiode, skriver Aud Kvalbein. 
  Foto: Vidar Ruud, NTB Scanpix

KrFs strategi bør evalueres grundig

onsdag 27. juli 2016

Samfunn

Mitt innlegg er ikke skrevet på grunn av partilederens deltakelse i Pride. Jeg har et 20 års perspektiv. Vi er nå ett år før stortingsvalget. Skal strategi endres, må man begynne.

Jeg har bedt Kristelig Folkeparti evaluere sin «fornyelse» gjennom 20 år (Dagen 13. juli). Valgresultatene viser at strategien ikke har gitt flere velgere. Jeg takker for støtten fra mange i partiets grasrot. Jeg verken refser eller kritiserer KrF.

I FOKUS: «Fornyelsen» av Kristelig Folkeparti

Jeg har pekt på noen fakta og stilt noen spørsmål. Mitt innlegg er ikke skrevet på grunn av partilederens deltakelse i Pride. Jeg har et 20-årsperspektiv. Vi er nå ett år før stortingsvalget. Skal strategi endres, må man begynne.

18. juli mener Nils-Petter Enstad at jeg setter fornyelsen i revers. Den har satt seg i revers av seg selv, for den virker ikke. Jeg har pekt på hovedlinjene i en kort I fokus-artikkel, mens Enstad kommer med mange detaljer.

DEBATT: Fornyelse i revers?

Noen av disse støtter jeg. Andre synes jeg er ufullstendige. ­Under kommenterer jeg noen. Jeg bekrefter for øvrig at vi hadde et godt samarbeid på KrFs landskontor i 1990-årene.

Etter krigen har «normalen» for KrF ved stortingsvalg vært 7,5–9,5 prosent av velgerne. Det er to unntak: 1973, der abortsaken gav partiet et godt resultat.

Dessuten 1997, som var knyttet til kontantstøtte, familiepolitikk og verdier, som Enstad skriver, men også til blant annet Mona Høines sin kamp sammen med KrF mot å senke seksuell lavalder, og Carl I. Hagens støtte til Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Det gode resultatet hadde etterdønninger i stortingsvalget 2001, med noe lavere oppslutning. I 2005 var det imidlertid et markant hopp nedover, som har fortsatt. Meningsmålinger viser ingen tegn til at det snur. Fra 2005 har KrF ikke ligget på det som var normalnivået for partiet etter 1945.

LES: Flere kristiske til parti-strategi

Det er riktig at det også var en fornyelsesprosess i partiet før 1997, men det var ikke et mål «å gjøre partiet mindre kristelig». Dette kom først etter 1997, gjentatt senest av nestleder Dag­run Eriksen i mars i år da hun la fram programutkast for neste stortingsperiode.

Jeg tok ikke bare initiativet til studieheftet fra 1992 som Enstad nevner. Jeg skrev det. Heftet heter «Kristne verdier i tjeneste for vårt samfunn». Der snakkes det ikke om at KrF skal bli mindre kristelig. Heftet skjelner mellom kristendom og politikk, samtidig som det peker på sammenhengen mellom kristendom og politikk.

Denne sammenhengen er ingen annen enn mellom alle partiets verdigrunnlag og politikken de fører. Men i KrF snakkes det nå lite om sammenhengen mellom kristen tankegang om tilværelsen, skapt av Bibelens budskap, og den politikk KrF fører. Det mener jeg er et feilspor.

KrFs høye velgertall holdt seg i 1997, 1999 og 2001. Bakgrunnstallene viste imidlertid nedgang før 2003-valget. På de seks årene fra 1997-2003 fokuserte KrF sterkt på å få nye velgere, særlig kvinner ca. 40 år, som ikke var fra kristne sammenhenger.

LES OGSÅ: Hareide: – Synet på ekteskapet står fast

Mange av de faste velgerne begynte å spørre om partiet brydde seg om dem. Noen vendte seg mot Frp. «Lånte» velgere fra 1997-­valget som forlot KrF, gikk stort sett tilbake til venstresiden av ­politikken.

Partilederens lite heldige behandling av Medhaugsaken i 2003-valget gav et dårlig valgresultat og mange frustrerte valgmedarbeidere. Noen har sår av dette ennå, jf. debatten på min Facebookside etter I fokus-­innlegget. Etter min vurdering har Medhaugsaken større betydning for et dårlig valg i 2005 enn samarbeidet med Høyre som har vært en tradisjonell regjeringspartner for KrF.

Dagfinn Høybråten fikk aldri prøvd ut det han ønsket på grunn av to nestledere som ville noe annet. Etter min vurdering representerte han heller ikke høyre­siden i KrF. Hva han ville, er ikke tydelig. Jeg var fylkesleder i Oslo KrF i deler av hans ledertid og dermed medlem av landsstyret. Måten han ble skjøvet ut på, var for øvrig KrF lite verdig.

Jeg er glad for at Enstad sier at man ikke skulle ha rørt bekjennelsesparagrafen når den først var der. Jeg er helt enig, men jeg talte for døve ører. Det er ukjent for meg at folk fra pinsevennene og Frelsesarmeen ikke skulle være velkomne i KrF. Lars Korvald og andre fra den generasjonen kalte KrF for det største økumeniske prosjektet i Norge, der man ikke spurte folk hvilken kristen sammenheng de kom fra.

LES MER: Utmeldelsene fortsetter i KrF

Jeg har ikke uttalt meg om folks kristentilstand, slik Enstad tillegger meg. Det tar jeg sterkt avstand fra. Jeg har påpekt at KrF i krisetider for å få flere velgere, henvender seg til det jeg kalte bibelorienterte velgere for å få dem til å stemme KrF.

Jeg kunne kalt dem konservative kristne velgere, men det er unøyaktig, siden disse åndelig sett ofte er nytenkende. Eller folk som går aktivt i kristne menigheter eller liknende. Gode ord er vanskelig å finne. Jeg tror folk skjønner, men jeg uttaler meg ikke om menneskers gudsforhold. Det kan bare Herren Jesus ­Kristus si noe om.

KrFs endringer i familie­politikken kommer tydelig fram av partiets uttalelser i ­mediene nå.