HJELP: Utvisning vil virke for oss, men ikke for de fattige. Konsekvensen av tiggeforbud og tilbakesending gir forverrede livsvilkår for de ­fattige, skriver Bjørn Øyvind Fjeld.  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

I spenningen mellom realisme, barmhjertighet og likegyldighet

torsdag 14. desember 2017

Samfunn

Det er en menneskerett å kunne be om hjelp, uansett hvem man er og hvor man befinner seg.

De fattige tilreisende med sine tiggerkopper er svært synlige på norske gågater. «Send alle utenlandske tiggere hjem igjen» skriver Demokratenes Vidar Kleppe (Fædrelandsvennen 29.11), og viser til flere kriminelle handlinger. Kriminalitet og pågående tigging er forbudt, og må bekjempes. Det er politiets ansvar.

De fattiges nærvær på gateplan kan imidlertid oppleves utfordrende for mange av oss. Hvordan skal vi møte fattige mennesker på en god måte? Etisk vurdert sier pliktetikken at vi uansett skal hjelpe mennesker som er i nød.

Rent praktisk makter vi ikke å hjelpe alle, men å utelukke en hel gruppe er i strid både med den gylne regel, Kants humanitetskrav (leveregler) og menneskerettighetene. Mennesket har iboende verdi. Derfor skal de hjelpes.

Konsekvensetikken legger vekten på resultatet av handlingene. Hvis gater ryddet for fattige er en viktig verdi, vil Kleppes appell muligens virke. På kort sikt, men neppe på lang sikt. Utvisning vil virke for oss, men ikke for de fattige. Konsekvensen av tiggeforbud og tilbakesending gir forverrede livsvilkår for de fattige.

Den tredje etiske modellen, dydsetikken, ligger i praksis nærmest for de fleste. Der bestemmes handlingene av hva vi selv føler og hvem vi er som personer. Barmhjertighet er en dyd, og gode relasjoner er viktig.

De fattige ber om vår oppmerksomhet, skrangler med tiggekoppen og søker vårt blikk. Men de fleste av oss overser de fattige. Vi vil ikke bli fanget av blikket. Hvem kan da la være å gi noen kroner? Vi vet at de (fleste) er fattige og undertrykte.

De er fanget av en fødsel og oppvekst de ikke selv har bestilt. Det er ikke lett å stirre verdens urettferdighet i hvitøyet. Uten å bli berørt.

Noen dehumaniserer de fattige ved både fysisk og verbal forakt. Forsker Hildegunn M. Tønnesen Schuff har analysert Facebook-gruppen «Få tiggerne vekk fra Kristiansand» (3747 følgere i 2015) og påviser urovekkende holdninger.

Andre styres av barmhjertighet og bidrar med både penger og praktisk hjelp. Noen åpner hus og hjem og gir fast støtte over lengre tid. Noen utvikler varige vennskap basert på både kjennskap og tillit.

Noen har imidlertid gitt tillit, men ble lurt. De sitter skuffet tilbake. Realismen innhentet dem. De fleste ønsker å hjelpe de fattige, men usikkerheten er stor. Og usikkerhet avler passivitet.

Fra tiggerkopp – Norge (FTN) forsøker å balansere i spenningen mellom realisme og barmhjertighet, men vil bekjempe likegyldighet. Vi har nylig vedtatt en policy for arbeidet.

FTN sier nei til tiggerforbud. Det er en menneskerett å kunne be om hjelp, uansett hvem man er og hvor man befinner seg. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Fattige tilreisende skal mottas med respekt og gis verdige livsvilkår i Norge med tanke på grunnleggende behov som mat, seng og varme. FTN arbeider for at kommuner og organisasjoner tilbyr overnattingstilbud når det er kaldt og legger til rette for nødvendige sanitærforhold.

FTN sier både ja og nei til tiggerkoppen. Smil, vennlighet, mynter og mindre beløp fra givere er til oppmuntring og hjelp for fattige tilreisende. FTN mener imidlertid at pengehjelp ikke er bærekraftig hjelp på lang sikt.

Større beløp og fast hjelp over tid bør bare gis til enkeltpersoner og familier når mottakerne oppgir navn og adresse for seg selv og sine familier. Kjennskap til faktisk hjemmesituasjon er nødvendig for å gi bærekraftig hjelp.

FTNs hovedmål er å skape arbeidsplasser på de fattiges hjemsteder. FTN har en løpende samarbeidsavtale med kommunen i Tg. Carbunesti, byen og området som er hjemstedet for de fleste fattige tilreisende i Norge.

FTN har strikkegrupper i byene Tg. Carbunesti og Targu Jiu og driver andre former for hjelp og kursvirksomhet. Sammen med andre grupper har FTN drevet nødhjelp til de aller fattigste i området, de som aldri kommer til Norge. Dette har gitt FTN en verdifull kompetanse på hjemmesituasjonen for fattige tilreisende.

FTN vil drive nøktern og saklig informasjonsvirksomhet for alle som vil hjelpe fattige fra Romania, og vil bidra til at norske givere kan kjenne seg sikre på at deres hjelp når frem til de som trenger hjelpen mest.

FTN støtter Regjeringens mål: «Det er i Norges interesse at forskjellene i Europa blir redusert». FTN arbeider med å søke støtte fra EØS-midlene (EEA og Norway Grant) for prosjekter innen helse, boforhold, utdanning og arbeidsplasser for alle som ønsker hjelp.

FTN registrerer imidlertid at flere fattige tilreisende uansett ønsker å fortsette sine regelmessige besøk til Norge. De har ingen tro på egen fremtid i Romania. FTN vil gjenskape drømmen om en bedre fremtid i eget land. Målet er empowerment (egenkraftmobilisering) for fattige og marginaliserte mennesker.