GUD: Åpenhet for at Gud kan ha gitt seg til kjenne er imidlertid ikke det samme som å hengi seg forbeholdsløst til det religiøse mangfold, skriver Knut Alfsvåg.  Foto: Tarjei Gilje

Gudstro og menneskets fornuft

onsdag 8. august 2018

Samfunn

Fornuften kan altså ikke begrunne gudstroen - en Gud som ikke overgår fornuften, bør ingen tro på. Men fornuften er heller ikke irrelevant - gudstro er ikke irrasjonalisme.

Er det fornuftig å tro på Gud? Spørsmålet dukker stadig opp i nye varianter, og har i sommer vært sentralt i debattspaltene både i Dagen og i Vårt Land, blant annet i form av en diskusjon om evolusjonslæren.

Spørsmålet er imidlertid i seg selv problematisk, for det er ikke gitt at God og menneskets fornuft hører sammen på en meningsfull måte. Menneskets perspektiv er begrenset, og vi har ingen grunn til å anta at vi kan finne ut av meningen med det hele. Det pleier å være ateistenes poeng i disse diskusjonene, og det er et godt poeng. 1–0 til ateistene.

Ateistenes problem er imidlertid at dersom de har rett og spørsmålet er et nummer for stort for oss, så kan heller ikke de gi et konsistent svar. Dersom problemet med spørsmålet «er det fornuftig å tro på Gud?» er at det er feil spørsmål, er det ikke bedre å besvare det med et nei enn med et ja. Nei-svaret havner da også lett i en snusfornufts-fundamentalisme uten syn og sans for livets dybdedimensjoner. Ofte prøver en å avhjelpe dette ved betjene seg av rester av den gudstro en har forkastet, men hele konstruksjonen forblir selvmotsigende. Så da står det 1–1.

Dersom det fins en Gud som er noe annet og mer enn menneskelig tankespinn, må Gud befinne seg utenfor og bortenfor den verden av tid og rom vi er plassert i. Da er det ikke mulig å gjøre seg opp en mening om Gud på grunnlag av observasjoner av fenomener i verden. Gud blir da enten et navn på det ukjente og uerkjennbare i og bortenfor alt som møter oss, eller vi kan forholde oss til ham på grunnlag av de deler av sin egen virkelighet han selv har avdekket for oss.

Dersom ateistene har rett og vi ikke kan vite noe om Gud, kan vi nemlig heller ikke utelukke at han kan gi seg til kjenne for oss.

Åpenhet for at Gud kan ha gitt seg til kjenne er imidlertid ikke det samme som å hengi seg forbeholdsløst til det religiøse mangfold. Om Gud er den som «overgår all forstand», må det også bety noe for den måten vi nærmer oss Gud på. Hjemmegjort gudstro trenger ikke være bedre enn hjemmegjort ateisme.

Fornuften kan altså ikke begrunne gudstroen – en Gud som ikke overgår fornuften, bør ingen tro på. Men fornuften er heller ikke irrelevant – gudstro er ikke irrasjonalisme.

Jeg synes apostelen Paulus oppsummerer dette ganske godt: «Om noen mener å ha forstått noe, da har han ennå ikke forstått det slik han burde.» Vi har fått vår tenkeevne til å bruke den. Bruker vi den rett, innser vi også dens begrensning.