SKRIKE: «Du trenger ikke å skrike hvis du sørger for å være nær den du snakker med. Derfor er det viktig at vi kommer oss ut og treffer dem som faktisk opplever utfordringene i hverdagen på kroppen», skriver Mudassar Kapur. Bildet er fra Stortingets åpning i 2013. Kapur til venstre i bildet.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Er politikerne i stand til å lytte?

fredag 14. september 2018

Samfunn

Når jeg snakker med foreldre med minoritetsbakgrunn er det særlig én ting de gruer seg ekstra mye til. Nemlig den dagen deres egne barn kommer hjem og forteller at noen har kalt dem for svarting, muslimjævel, eller bedt dem pelle seg ut av landet.

Hva skal jeg si da, spør de. Jeg ser på dem at det gjør fysisk vondt å vite at den dagen kommer. Uansett hvor flinke de er til å kommunisere i forkant for å bygge selvtillit, så vet de at barnet deres vil bli såra.

Vi har heldigvis kommet lenger enn da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Jeg mener at det i dagens samfunn er sjansen mindre for at foreldre med minoritetsbakgrunn må ta denne vonde samtalen med barna sine. Jeg håper jeg har rett.

Det blåser problematiske vinder over Europa. Grensene for hvordan det er greit å omtale hverandre flyttes. Disse strømningene påvirker også ordbruken i Norge, og litt etter litt flyttes en usynlig grense for hvordan vi omtaler hverandre eller hvordan vi plasserer skyld. Det skjer langs alle politiske akser. Særlig har de store partiene på høyre- og venstresiden et ansvar for ikke å gå i fella slik at vi grunnet unnvikenhet og redsel for miste velgere lar høyre- og venstrepopulister herje fritt. Det man egentlig mister i jakten på å ta igjen populistenes lovnader og språkdrakt er seg selv.

Vi har kommet til et punkt der vi vet at dersom energi- og miljøpolitiker Tina Bru skriver om klimaproblemene, så kan hun høre at hun nærmest er i lomma på klimalobbyen. Når statsministeren ønsker norske muslimer en god id-feiring i sosiale medier så er svaret i kommentarfeltet at hun nærmest har sviktet Norge.

Det må gå an å være for oljeutvinning på norsk sokkel, samtidig som vi vil at den skal bli grønnere. Man må kunne mene at det er riktig at Norge har en restriktiv innvandringspolitikk, samtidig som vi ønsker de som skal bli her velkommen. Det er ofte i nyansene at den gode politikken kommer frem.

Selv om mange opplever at avstanden mellom folk og politikere er større enn noensinne, er det også slik at det aldri har vært enklere å få kontakt med de fleste politikerne. Nesten alle har egen Facebook-side, og epostadressene ligger tilgjengelig på Stortingets nettsider. En skulle tro at dette ville redusere avstandene mellom folk og de folkevalgte. Men slik er det ikke. Derfor har jeg et ansvar som politiker å gjøre noe med det. Tersklene for kontakt må senkes!

Jeg tror jeg snakker for mange politikere når jeg sier at målet vårt er å løse problemer og utfordringer. Både på kort sikt, men kanskje også særlig å bidra til å heve blikket og forsøke å se noen år fremover.

For å kunne løse problemer må vi først sørge for å være klare over hva som er eller kan bli et problem. Det gjør vi ikke ved å sitte på et kontor, hverken i Oslo eller i noen annen kommune. I resten av verden ser vi i større grad at avstandene øker. Tilliten til politikerne er lav, og protestpartier får derfor økt støtte. Folk vil ha noe annet enn det de har i dag. Få er opptatt av å stemme på et parti fordi de ønsker å ta politikken i en gitt retning. Det er mye lettere å stemme når man er mot noe. Mot innvandring, mot globalisering, mot internasjonalt samarbeid, eller bare mot de etablerte politikerne som ikke gjør nok for oss. Da er det veldig lett for enkelte politikere og ulike grupperinger å henge seg på en slik karusell under dekke av å være dem som lytter til folket. Det de da egentlig bidrar til er å villede.

Det er faktisk vår jobb som folkevalgte å ta til motmæle når populister forsøker å fremstille innføring av et EU-direktiv som angrep på norsk suverenitet. Det er vår jobb å ta til motmæle når populister forsøker å fremstille nødvendige reformer som statlige overgrep. Det er vår jobb å sørge for at folk som bor i distriktene føler at de blir anerkjent for den jobben som gjøres i jordbruk og næring for å bevare velferdsstaten.

Fornuftens stemme trenger ikke å skrike høyere enn populistens for å bli hørt. Du trenger ikke å skrike hvis du sørger for å være nær den du snakker med. Derfor er det viktig at vi kommer oss ut og treffer dem som faktisk opplever utfordringene i hverdagen på kroppen. Og dem er det mange av.

Det er jenta som står i dusjen og vil vaske av seg sin mørke hudfarge, det er gutten som vil ta selvmord fordi han ikke tør å komme ut av skapet, det er industriarbeideren som faktisk kan miste jobben på grunn av utenlandsk konkurranse, det er gamle fru Andersen som ikke tør å bevege seg ut i nabolaget der hun selv vokste opp og det er 15 åringen som tenker at veien ut av fattigdom går gjennom å selge hasj – ikke skolegang.

Dette må vi folkevalgte ta på alvor. Selv om situasjonen er litt annerledes i Norge, hvor folket har høy tillit til demokratiet og folkevalgte, må vi allikevel følge nøye med og vise at vi har løsninger på problemene som virkelig betyr noe for folk.