Darwin og ateismen

«Når Darwin blir gissel for ateismen» tok opp probkemstillinger som er høyst aktuelle også i vår tid. Den utløste tanker som jeg ønsker å bidra med.

Utvilsomt har evolusjonslæren tatt troen fra mange og gjør det kanskje ennå. I siste halvdel av 1800-tallet sto ateistiske talsmenn med Bibel i hånden og forklarte sine tilhørere hvorledes evolusjonslæren motbeviste skapelsesfortellingen.

Det var ikke så lett å motstå denne bokstavelige mannjevningen mellom Bibel og vitenskap. For bokstavelig sett hadde ateistene rett. Det er full konflikt mellom en bokstavelig skapelsesfortelling og evolusjonslæren

Men allerede noen år før «Artenes opprinnelse» kom ut i midten av 1800-tallet, hadde de såkalte «assyriologene» (de som kunne lese den gamle kileskriften) begynt å lese gamle leirtavler, som ble funnet i Midtøsten. Der oppdaget de at noen av de gamle babylonske «urtidskrønike» eller urhistorier, hadde en viss likhet med fortellinger i den bibelske urhistorien i begynnelsen av Bibelen.

Mest likheter så de med Noa-fortellingen. Helt likt var noen setninger om at Noa sendte ut tre fugler for å se etter fast land.

Jeg har lest de babylonske urhistoriene (på norsk) og det kan påvises at de fleste av de bibelske urhistoriene er mer eller mindre påvirket av de eldre babylonske urhistoriene. Jeg kunne tenke meg å skrive en artikkel om denne sammenhengen og konsekvensene. Her og nå tas bare med konklusjonen. Den bibelske urhistorien er et bibelsk vitnesbyrd om at Gud er menneskehetens skaper, hersker og dommer.

Likeledes at fortellingene inneholder mye guddommelig visdom om Gud og mennesket. I den forstand er Urhistorien Guds ord. Men beskrivelsene av hvorledes Gud skaper, hersker og dømmer i Urhistorien er hverken naturvitenskap eller pålitelig, historisk virkelighet. Det er bare forfatternes mennesketanker.

Det innebærer at jeg tror på Bibelens vitnesbyrd om at Gud er skaperen, men at jeg som et tenkende, kristent menneske står fritt til å forestille meg hvorledes Gud gjør det når han skaper.

Noe forenklet sagt velger jeg da å holde vitenskapen for sannhet og tro at den synlige delen av Guds skapelse skjer slik vitenskapen forteller. Det innebærer at Gud har gitt naturen mandat og livskraft til å skape på hans vegne og kalles naturlig skapelse.

Men jeg er – inspirert av andre kristne tenkere – også kommet til at Gud når som helst kan gripe inn i naturen og personlig dirigere dens gang – også evolusjonslæren – for eksempel i skapelsen av mennesket eller ny DNA til nye dyrearter.

En slik tanke gjør evolusjonen mer potent. Men jeg tror ikke Gud gjør mirakler når han dirigerer. Gud vil være «den skjulte Gud» i skapelsen og de eneste tegn på en skaper er «naturens storhet». Men bare troen ser skaperen bak det skapte.

Guds skapelse er imidlertid mye mer enn det naturvitenskap lærer oss om naturen. Skapelsen har også en åndelig og usynlig side, som ikke tas med her. Men med naturlig skapelse kan kristen skapertro kombineres med naturvitenskap og evolusjonslæren.

Kristne som har denne oppfatningen rokkes heller ikke av ateistisk og naturalistisk agitasjon. Fra en slik posisjon kan en også drive apologetisk virksomhet med naturvitenskap som felles plattform.

Kjell Tveter og Intelligent design (ID) har valgt en helt annen løsning. I strid med god teologi og historisk kjennskap til skapelsesfortellingens sjanger og bakgrunn, holder han fast på en bokstavelig forståelse av skapelsesfortellingene.

Derfor har kreasjonismen i over hundre år kjempet mot evolusjonslæren. ID er en nyere og mer sofistikert utgave av kreasjonismen. Men står i den samme desperate kampen mot både en såkalt ateistisk naturvitenskap og naturalistisk evolusjonslære.

En bokstavelig forståelse av skapelsesfortellingene innebærer at Gud gjør «skapelsesmirakler». Alle verdens dyr, fugler og fisker blir skapt på to dager. Når for eksempel ny DNA til en ny dyreart blir skapt, sier ID at det skjer mirakuløst og ikke naturlig. Det innebærer blant annet at den skapelsen ikke kan forklares naturlig og vitenskapelig. Den kan bare forklares med Gud.

Derfor leter Tveter i sin nyeste bok etter «forhold i naturen som best forklares med spor bare Gud kan etterlate seg?» (s. 220). Da sikter han antagelig til kompliserte naturfenomen som preges av «intelligent design». På side 139 er han kritisk til at «Religiøs tro blir ikke presentert som objektiv sannhet».

Men ID og Tveter har slett ikke dokumentert at det det er noen objektive spor etter Gud i skaperverket. De bare påstår at det er så fordi vedkommende naturfenomen er komplisert og ikke kan forklares. Det er ikke noe godt argument, sett i lys av at vitenskapen kan stadig forklare mer.

ID er imidlertid blitt det vitenskapelige alibi for den tradisjonelle fundamentalismen i Norge. Men ID er ikke naturvitenskap, selv om de ofte og gjerne kaller seg for vitenskap.

I sin såkalte vitenskapelige metode, som de bruker i sin forskning, har de ingen naturfaglig hypotese, som er et nødvendig kjennetegn på naturvitenskap. Den vitenskapelige hypotesen er tatt ut og erstattet med Gud.

De har konsentrert sin forskning om felt der vanlig naturvitenskap ikke har en tilfredsstillende forklaring (vitenskapens huller). Men i stedet for å vente på mer forskning, konkluderes det med at det er en mirakuløs skapelse av Gud.

Tveter forsøker i denne boken å vise at det er fornuftig å tro på en skaper. Men når bokstavelig skapertro og ID ligger i strid med både anerkjent skapelsesteologi, anerkjent naturvitenskap og en anerkjent evolusjonslære – og i tillegg er mirakuløs, er det vanskelig å se hvor fornuftig IDs skapertro er med tanke på en natur de fleste regner for naturlig.

Apologetisk virksomhet krever forøvrig en felles plattform en kan argumentere ut fra. Jeg kan ikke se at ID og Tveter kan etablere det med vanlige folk. Boka «Grill en kristen» fra 2017 er en apologetisk bok beregnet for ungdom. Folk fra kristne organisasjoner er representert. Den har et positivt syn på både evolusjonslæren og naturvitenskap.