Fiskeriminister Per Sandberg og hans norsk-iranske kjæreste Bahareh Letnes i studio under intervju på Dagsnytt 18 i NRK. Foto: NRK / NTB scanpix

Kjernen i Sandberg-saken

torsdag 9. august 2018

Samfunn

Når man så tar med i betraktningen at det handler om et ugift par som reiste – som par – i et Iran der pisking av kvinner som har oppført seg usømmelig er en del av justisen, begynner det å bli oppsiktsvekkende.

Fiskeriminister Per Sandberg kommer hjem fra en ferie i Iran og sparker samtidig til et formidabelt, politisk vepsebol. For å roe ned situasjonen velger Sandberg først sin vanligste strategi, nemlig at han tullingforklarer alle som kritiserer ham, dernest prøver han den for ham nokså uvante øvelse å være ydmyk og erkjenne at han har gjort en feil.

Statsministeren derimot gjør som hun alltid gjør når Frp-statsråder tabber seg ut: Hun bagatelliserer saken og serverer pjatt av typen «det er lov å gjøre feil her i landet». «Sandberg-saken» omfatter mange elementer som om ikke hver for seg, så i sum er såpass alvorlige at statsråden burde blitt suspendert omtrent i det øyeblikket han satte foten på norsk jord.

I den forbindelse er det en bagatell at statsrådens reisefølge var en ung norsk-iransk kvinne som han nylig har innledet et forhold til. Det er alltid pinlig å være vitne til at middelaldrende menn forelsker seg i kvinner som er yngre enn vedkommendes egne barn, men slikt har man sett før. Dårlig personlig dømmekraft er ikke ensbetydende med politisk mistillit.

Mer betenkelig er det når dette nyetablerte paret reiser til et land som den kvinnelige delen av det flyktet fra for knappe ti år siden. Det faktum at statsråden kommer fra et parti som har det som en del av sin politikk at flyktninger som reiser på ferie til landet de har flyktet fra bør miste sin oppholdstillatelse i Norge, gjør at man i det minste blir litt i stuss.

Når man så tar med i betraktningen at det handler om et ugift par som reiste – som par – i et Iran der pisking av kvinner som har oppført seg usømmelig er en del av justisen, begynner det å bli oppsiktsvekkende.

Det samme må kunne sies om det faktum at Sandbergs reisefølge på de bildene fra turen som er blitt kjent er kledd som en hvilken som helst vestlig kvinne ville vært i vest, og uten de religiøse hodeplaggene som iransk lov påbyr alle kvinner, uansett opprinnelse, å bruke når de er i Iran.

Fremdeles er man kanskje på et nivå der dette kunne glattes over som tabber begått av politiker som har en lang tradisjon for både å snakke og handle før han tenker, men det slutter ikke der. Reisen til Iran kom i stand på svært kort varsel, og landets fiskeriminister varslet verken sitt eget departement eller statsministerens kontor om reisemålet før han var framme i Iran. Men han var jo tilgjengelig hele tiden, forsvarer han seg med: Han tok med sin mobiltelefon.

Og her er vi ved sakens kjerne: Et medlem av landets regjering tar med seg en mobiltelefon som er fullstappet med sensitiv og høyt gradert informasjon til et land som et av de landene som norsk etterretning har vært mest oppmerksomme på.

Folk med kompetanse på etterretning tar det for gitt at Sandbergs telefon er blitt hacket av iransk etterretning mens han var i landet. Dette er trolig en viktig del av forklaringen på at det ugifte paret fikk reise uhindret i landet. Når Sandbergs unge kjæreste etter hjemkomsten prøver å overbevise oss om at det er ikke så mye sharia i Iran, altså, og det bare er noen få kvinner som blir pisket av en befolkning på 84 millioner, er det nesten så man spør seg: Hva skal Sandberg med kritikere når han har en slik støttespiller?

Vi har sett statsråder som har måtte gå for langt mer bagatellmessige saker enn dette. Hvis ikke statsministeren skjønner at hun omgående må skaffe seg en ny fiskeriminister, bør kanskje hun også finne seg noe annet å gjøre.