Lavkirkelige ut mot PDK
Slaget om ekteskapet er tapt i Den norske kirke, vi bør alle la denne saken ligge.
Helt siden 1945 har det vært en allianse mellom det lavkirkelige vekkelsesfolket i Den norske kirke og KrF. Alliansen sto så sterkt blant bedehusfolket, at politiske avvikere ble uglesett. I dag trer denne alliansen frem med advarsler mot nye «avvikere».
Lekmannsledere somKarl Johan Hallaråker ogEspen Ottosen slår ring om KrF. (Dagen 30.08 og VL samme dato). Den politiske fienden er ikke sosialister eller kulturradikalere, men det lille partiet PDK (?!). De slår fast atPDK ikke vil bli representert på Stortinget. Partiet er for lite til det, og så videre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ved å gi det sin stemme får man ingen politisk innflytelse. Stemmen er bortkastet. Og om partiet mot formodning skulle bli representert i nasjonalforsamlingen, vil det ikke få noen betydning (mener Ottosen). Det vil alltid bli stemt ned – i abortsaken, ekteskapssaken og så videre.
KrF har tatt konsekvensen av denne situasjonen og gitt opp avgjørende frontavsnitt i kulturkampen. Mange på KrFs venstrefløy har ønsket en slik utvikling. Hallaråker og Ottosen tar på sin side den politiske situasjonen til etterretning. De oppgir kampen og anbefaler at man stemmer pragmatisk.
Og da stemmer man på KrF. Kan et flertallsvedtak iStortinget oppheve det som Guds ord lærer: retten til liv fra unnfangelse til naturlig død, og at det bare er det heteroseksuelle ekteskapet som er et rett og sant ekteskap?
Hallaråker og Ottosen vil selvsagt ikke tillegge Stortinget en slik myndighet. Men det er i teorien. Når de kommer til (politisk) praksis, vil de akseptere at det bibelske syn ikke har gyldighet. Derfor må pragmatikk styre praksis og altså vår stemmegivning.
Grunnleggende etiske spørsmål blir gjenstand for demokratisk behandling også andre steder enn i Stortinget.Den norske kirke har på demokratisk vis oppgitt sin tradisjonelle lære om ekteskapet og innført en ny i pakt med moderne likhets- og frihetsidealer.
Så vidt jeg vet, er både Ottosen og Hallaråker medlemmer av Den norske kirke. De følger vel også sin politiske pragmatikk innad i kirken. For demokrati er demokrati. Da blir parolen: Slaget om ekteskapet er tapt i Den norske kirke, vi bør alle la denne saken ligge.
De to tilhører kristelige organisasjoner, som begge er demokratisk styrt. Og lavkirkelige organisasjoner har en teologisk begrunnelse for sitt demokrati i læren om det alminnelige prestedømme.
Skal politisk pragmatikk anvendes også innen de (demokratiske) lekmannsorganisasjoner? Det kommer man vel ikke utenom. Demokrati er demokrati. Blir det et flertall mot Skriftens lære, må Skriften vike av pragmatiske grunner. Kanskje fordi man vil holde organisasjonen sammen, slik at misjonen ikke svekkes.
