Den norske kirke trenger en ny reformasjon

Kirken må fra tid til annen stoppe opp og vurdere sine tradisjoner, ritualer og samværsformer for å se om de er tjenlige.

I reformasjonsåret 2017 er det tid for å tenke tilbake. Hva var det egentligLuther og reformatorene ville? Ville de starte på nytt med en ny og helt annerledes kirke? Nei, egentlig ikke. Slagord fra reformasjonen er «Nåden alene», «Troen alene» og «Skriften alene». Det som vi i dag kaller den katolske kirke ville da i tillegg til nåden, troen og skriften også ha med seg tradisjonen, det vil si de ordninger, rutiner og ritualer som hadde utviklet seg i kirkens 1500-årige historie, og som blant annet la utilbørlige byrder på de troende og ga de geistlige alt for stor makt, ikke helt ulikt noe av det som hadde skjedd med geistligheten også på Jesu tid.

Reformatorene ville tilbake til de enkle, absolutte sannheter og at alle selv kunne lære Gud å kjenne ved å lese Bibelen på sitt eget språk og uten utbroderte teologiske utlegninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Ekteskapet og kirkens enhet

Kirken må fra tid til annen stoppe opp og vurdere sine tradisjoner, ritualer og samværsformer for å se om de er tjenlige. Det bør passe bra å gjøre i et reformasjonsår, særlig når reformasjonen vi feirer var et opprør mot ødeleggende tradisjonsbånd. Og hvilke kriterier skal vi sette opp for å vurdere om våre tradisjoner er verdt å videreføre? Mitt forslag er at de bør oppfylle følgende:

1. Bidra til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus. Jesus sier i Joh 14,6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

2. Bidra til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham. Fil 3,8: «Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd.»

3. Bidra til at Gud får ære. Fil 2,10–11: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

4. Bidra til enhet blant de troende. Jesus sier i Joh 17,21: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»

5. Bidra til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap. Apg 4,32: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.»

Vår kirke i dag har også tradisjoner og ritualer som bør vurderes, og en av tradisjonene som vi nå absolutt bør sette søkelys på er kirkelig vigsel/ekteskapsinngåelse. Selv om dette er kontroversielt mener jeg det nå er på tide at kirken frasier seg vigselsretten. Hvorfor?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

La oss forsøke å sjekke denne tradisjonen mot punktene ovenfor:

1. Bidrar kirkelig vigsel til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus? Det går selvsagt an å finne eksempler på at noen har kommet til tro i et kirkebryllup, for det leses fortsatt fra Bibelen, og ordet virker, men her er fokuset i så stor grad rettet mot det vordende ekteparet, at det i svært liten grad legges til rette for at så skal skje.

2. Bidrar kirkelig vigsel til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham? Som nevnt i punkt 1 er fokuset et helt annet og de fleste er mest opptatt av at alt skal gå riktig for seg og at alle husker det de skal gjøre og si. Ikke mye trosstyrkende i det.

3. Bidrar kirkelig vigsel til at Gud får ære? Nok en gang: Fokuset og æren er her i stor grad forbeholdt det vordende ekteparet og andre medvirkende. Gud kommer langt ned i rekka.

4. Bidrar kirkelig vigsel til enhet blant de troende? Her er det vel ikke noe tvil om at vi nå faller helt igjennom. Det er vel knapt noe ritual som har skapt større splid og debatt i kirken enn dette. Og selv om noen påstår at å leve med to syn om kirkelig vigsel av likekjønnede ikke er kirkesplittende, så ser vi allerede nå at her er enheten langt unna.

5. Bidrar kirkelig vigsel til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap? Det var kanskje slik tidligere, at kirkebryllup i den lokale kirken var en del av de viktige livshendelsene i nærmiljøet der man vokste opp. I stor grad er det ikke slik lenger. Svært mange flytter og gifter seg et annet sted enn der de vokste opp, og velger kanskje også kirke for bryllupet etter hvilken kirke som er den vakreste, og en del velger sågar å ta med seg både presten og bryllupsfølget et helt annet sted enn kirken for denne seremonien. Og på grunn av de mange som i etterkant gjennomgår skilsmisse er ikke minnet om bryllupet noe som skaper tilhørighet. Det er i mye større grad kirken man er døpt og konfirmert i, som man kan få en tilhørighet til, for dåpen og konfirmasjonen er ritualer som er knyttet til våre foreldres og våre egne valg i forhold til tro og kirke. Hva blir så vår konklusjon? Er det en tradisjon som holder mål?