Populistenes revolt og politikkens fremtid

Foreløpig er det de sosialdemokratiske partiene som har hatt vanskeligst for å forstå den nye tiden og den nye politiske situasjonen. Det er de som har holdt fast i forståelsemønstre og en politikk som kanskje gav gode resultater for en generasjon eller to siden, men som ikke lenger tilbyr gode politiske løsninger.

En analyse av stemmegivningen i etterkant av presidentvalget i USA i 2016, gjort av det anerkjente forskningssenteret Pew Research Center, viste at et klart flertall av landets kristne velgere stemte på Donald Trump, på bekostning av Hillary Clinton. Særlig gjaldt dette stemmegivningen til velgergruppen hvite evangelikale kristne (born-agains). I denne gruppen stemte 81 prosent på Trump, mens bare 16 prosent støttet Hillary.

Nå snart halvveisinn i Trumps første presidentperiode viser en annen undersøkelse at Trump fortsatt har støtte fra 78 prosent av landets hvite evangelikale kristne. I denne gruppen er oppslutningen om Trump nesten like stor blant kvinner (71 prosent), og forskjellen mellom hvite evangelikale kristne, med eller uten utdanning på collegenivå, er heller ikke stor.

Det finnes ingen annen velgergruppe der oppslutningen om Trump som president er like stor som blant hvite evangelikale kristne. I tillegg sier et stort flertall av den samme velgergruppen at de vil foretrekke ham som kandidat fremfor andre republikanske kandidater også ved neste valg.

Hvordan kan dette ha seg? Hvorfor støtter hvite evangelikale kristne massivt opp om Donald Trump som president til tross for at både hans politikk og hans personlige livsførsel må kunne sies å være kontroversiell vurdert ut fra kristne normer?

Det enkle svaret på dette spørsmålet er at alternativet fremstår som mye verre, eller nær sagt som uutholdelig. Med Trump har de i det minste en president som ikke direkte motarbeider dem som kristne, slik mange forventet at Clinton ville gjort.

Denne antagelsen er ikke uten grunnlag. Hennes partifelle og konkurrent i nominasjonskampen, Bernie Sanders, uttalte for en tid tilbake at kristen tro er diskvalifiserende for den som søker offentlige embeter.

Den britiske politiskekommentatoren David Goodhart gav i fjor ut boken The Road to Somewhere. The Populist Revolt and the Future of Politics, som inneholder perspektiver som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor amerikanerne valgte Trump til presidentembetet i 2016, og at flertallet av velgerne i Storbritannia stemte for å forlate EU tidligere samme år (Brexit).

Goodhart argumenterer for at den gamle politiske høyre-venstre-aksen ikke lenger utgjør en hensiktsmessig forståelsesramme for å forstå dagens politiske situasjon i Vesten. De som kanskje mer enn noen andre har erfart at det har skjedd en politisk endring, er de sosialdemokratiske partiene i land som Frankrike og Tyskland.

Ved det franske presidentvalget i fjor fikk den sosialdemokratiske kandidaten Benoît Hamon, 6,4 prosent av stemmene. Sosialdemokratene i Tyskland med Martin Schultz i spissen endte opp med 20,5 prosent oppslutning ved fjorårets valg. Det er langt opp til gamle høyder også for Det norske arbeiderparti, med 28 prosent oppslutning ved valget i høst, selv om partiet fortsatt ser ut til å holde stand.

Goodhart skiller i boken mellom det han betegner som «Anywheres» og «Somewheres». Det vil si skillet mellom på den ene siden, de kosmopolitiske og mobile folkene fra Anywhere, som gjerne er multikulturalister, høyt utdannede og har godt betalte jobber, og på den andre siden, tradisjonsorienterte, ofte marginaliserte og bofaste folkene fra Somewhere. Hvite evangelikale kristne tilhører sistnevnte gruppe.

Vi kjenner igjen noe av den samme tanken i Stein Rokkans sentrale norske konfliktlinjer, med konflikten sentrum-periferi, som en av de mest markante.

Hva er det som er Goodharts hovedpoeng? Hva er det han vi si oss med betegnelsene «anywheres» og «somewheres»?

Hensikten til Goodhart er å peke på aktuelle samfunnsmessige skillelinjer, og bidra til å forstå hvorfor særlig Brexit, men også valget av president Trump, kunne skje. Den bakenforliggende hensikten hans er å bidra med en samfunnsanalyse som gir ny kunnskap om samfunnsforhold, kunnskap som i neste omgang kan brukes til å gjøre samfunnet til et bedre sted for alle.

Selv kan nok Goodhart plasseres i gruppen «anywheres», men det er viktig for ham å peke på at et godt samfunn innebærer at også personer med lavere utdanning og generelt lavere status, som er skeptiske til globalisering og internasjonalisering, og som kanskje merker de negative sidene av innvandringen på kroppen, i form av vanskeligere arbeidsmarked, og opplever større sosial usikkerhet, blir hørt.

EU-kommissærene og byråkratene i Brussel er kanskje selve kroneksemplet på personer fra Anywhere, der de har forlatt sine fedreland for å styre Unionen i retning av stadig mer integrasjon.

For disse er menneskene fra Somewhere for hår i suppen å regne. De blir sett ned på, forsøkt latterliggjort og så videre. Eller så blir de forsøkt brunbeiset i et forsøk på å begrense deres innflytelse på samfunnsutviklingen rundt omkring i Europa.

I USA er Hillary Clintons uttalelse om republikanske velgere som «A basket of deplorables» (en kurv av forkastelige, verdiløse), kanskje det mest kjente eksemplet på denne forakten for menneskene fra Somewhere. Dette var en uttalelse som kanskje mer enn noe annet bidrag til at hun tapte valget.

Lignende holdninger tyterogså frem hos EU-kommissærene når de uttaler seg om tradisjonelle kristne polske velgere, gjerne bosatt på landsbygda, eller snakker om ungarske forhold. Den store helten for «Anywheres» er ellers Frankrikes president Emmanuel Macron, men det begynner å bli tynt i rekkene.

Den politiske polariseringen som vi har sett vokse frem i løpet av de siste årene er dårlige nyheter for de tradisjonelle partiene som har dannet en ofte konstruktiv maktbalanse både i det gamle Europa og i USA. De oppleves i økende grad som utdaterte og som irrelevante, fordi de ikke har løsninger på problemene velgerne er opptatt av.

Foreløpig er detde sosialdemokratiske partiene som har hatt vanskeligst for å forstå den nye tiden og den nye politiske situasjonen. Det er de som har holdt fast i forståelsemønstre og en politikk som kanskje gav gode resultater for en generasjon eller to siden, men som ikke lenger tilbyr gode politiske løsninger. Innvandrings- og asylpolitikken er kanskje det aller tydeligste eksemplet.

Ut fra Goodhartsterminologi, holder det ikke i lengden å styre etter ideene til en kosmopolitisk elite fra Anywhere, når det store flertallet ønsker noe annet, eller rett og slett ønsker seg trygge og gode lokalsamfunn, der de bor.

Den demokratiske styringsformenfordrer at velgerne blir hørt.

David Goodhart, TheRoad to Somewhere. The Populist Revolt and the Future of Politics (London: C. Hurst & Co., 2017)