PROFIL: Jeg tror den viktigste grunnen for å få et sterkt KrF, avhenger av om partiet klarer å markere sin kristne profil, ikke minst i handling, skriver Torbjørn Greipsland.  Foto: Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

KrF, tvillingaborter og tåkefyrste

fredag 6. oktober 2017

Samfunn

Ut fra årets strategi, eller mangel på god strategi, skal KrF være hjerteglad for at de kom på rett side av firetallet.

I valgdebatten i Bergen mellom Kjell Ingolf Ropstad, nestleder i KrF, og Frp-statsråd Sylvi Listhaug sa Ropstad om tvillingabort at det ville ha blitt avvist om KrF satt i regjering. Det er en uhyre sterk uttalelse.

Om den er realistisk, vet jeg ikke. Men hvis KrF mener abort er å ta liv, så burde man så menn ha gått i regjering – nærmest uansett politisk farge – for å hindre tvillingaborter.

Jeg er enig i at KrF nå ikke går inn i Solberg-regjeringen fordi KrF ikke kan bryte vedtaket som landsstyret og landsmøtet gjorde før valget. For de som stemte på KrF, tok vedtaket på alvor, enig i det eller uenig.

Nå har riktignok KrF før, i 1983 midt i en stortingsperiode, ombestemt seg i en meget viktig sak, nemlig om man kunne gå i regjering sammen med partier som var for fri abort. Men jeg synes et parti ikke skal snu midt i en stortingsperiode. Det blir vinglete. Så får KrF i kommende stortingsperiode vurdere hva de på sikt skal gjøre fremover.

Oddny Helen Turøy, nestleder i Rogaland KrF, sier følgende: «Ja, vi må mye tydeligere tenke gjennom et budskap som vi klarer å komme ut med. En ting er at vedtaket var forståelig innad i partiet, men vi må sørge for at det er tydeligere utad.»

Det er en ganske umulig oppgave. Et mer utydelig vedtak å gå til valg på, tror jeg knapt noen har opplevd. Og da skal det godt gjøres å gjøre det tydelig for folk flest.

Vedtaket var tydelig på at KrF ikke ville sitte i regjering med Frp. Kunne ikke Hareide ha fått ett minutt med Solberg og spurt om hun virkelig ville kaste Siv & Co ut? Selvsagt ville hun ikke det nå.

Kanskje kan det skje i fremtiden, men ikke nå. Et helt urealistisk alternativ. Skjønte ikke partiledelsen med god støtte av rådgivere og Kjell Magne Bondevik det?

Hareide fikk gang på gang spørsmål om han ville bli eller kunne bli statsråd i en Ap-regjeringen. Intet svar. Den usynlige tåkefyrsten hadde flyttet fra Ap-lederen og tatt bolig i KrF-lederen. Velgerne var opptatt av hvilken regjering vil KrF støtte eller går inn i. Det må ledelsen ta inn over seg skal den gjenreise partiet.

Jeg har ikke greidd å bli overbevist av noe som er sagt og skrevet fra KrF-hold om den store avstanden til Frp, det vil si at den er større enn den til Ap. Det er som KrF har en enorm frykt for hva Frp kan få til.

Men Frp får jo ikke vedtatt mer enn et flertall i regjeringen og i Stortinget sier ja til. Da Frp gikk inn i regjeringen, trodde jeg ikke de ville få utrettet masse. Ser vi på bompengesituasjonen, er den et godt eksempel på hvor lite de har klart å få til.

Gang på gang har jeg lest at det er betydelig enighet om flyktningpolitikken mellom partiene. Frp får jo ikke vedtatt sitt syn til fulle uten vedtak i Stortinget. KrF-ere har kraftig kritisert Sylvi Listhaug. Men da kritiserer de samtidig mange av sine egne velgere.

Sylvi trenger ikke ha store profetiske evner når nå sier at hun før valget var overbevist om at de partier som kritiserte henne til stadighet, ville tape stemmer på det.

Jeg skjønner at folk reagerte på det Listhaug sa i en debatt om at KrF var mer opptatt av å nå én prosent av brutto nasjonalprodukt til bistand enn å hjelpe, fritt sitert. Det synes jeg var svært uriktig.

At hun mente Hareide sleikte imamer oppetter ryggen, synes jeg ikke det var noen stor grunn til å reagere på. Det er vel et godt folkelig uttrykk for situasjonen: Nå det kommer en kjent islamlærer til en muslimsk ungdomskonferanse, og vedkommende står for dødsstraff for homofili, og verken pressefolk eller politikere reagerer, ja, da er det grunn til å synge ut slik Listhaug gjorde.

Og etterpå fikk hun jo mye støtte for at hun sa fra. Jeg hører av og til at hovedgrunnen til KrFs nei til Frp er nag og bitterhet fra tidligere år. Nå ser jeg etter at kommentator i VG Frithjof Jacobsen hevder det samme.

At hvem man er i regjering med, har mye å si for oppslutningen, er klart. Men det er ikke lett å avlese hvordan det har virket for KrF opp gjennom årene. En rekke andre forhold spiller inn.

Jeg tror den viktigste grunnen for å få et sterkt KrF, avhenger av om partiet klarer å markere sin kristne profil, ikke minst i handling. For kommer ikke den fram, kan jo velgerne like godt stemme på andre partier. Ut fra årets strategi, eller mangel på god strategi, skal KrF være hjerteglad for at de kom på rett side av firetallet.