KONSEKVENS: KrF har vært på gyngende grunn lenge. Det vi nå er vitne til er en konsekvens av partiets stadig verdsliggjøring og kompromittering i forhold til de verdier partiet en gang var tuftet på, skriver Harald Valen-Sendstad.  Foto: Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix

Dersom KrF skal ha en fremtid må partiet forplikte seg på Guds ord

torsdag 30. august 2018

Samfunn

Knut Arild Hareide svikter igjen. I stedet for å gå i rette med sin partikollega som gjennomførte homofil vigsling, dolker han sitt eget parti i ryggen.

At mange i disse dager melder seg ut av KrF, bør være et sunnhetstegn. Knut Arild Hareide svikter derimot igjen. I stedet for å gå i rette med sin partikollega som gjennomførte homofil vigsling, dolker han sitt eget parti i ryggen. Under dekke av å skille mellom Geir Jørgen Bekkevold som privatperson (prest) og politisk person, vil Hareide nemlig ikke uttale seg noe nærmere om hva han mener om homovigslingen. Denne kunstige måten å forholde seg til Bekkevolds to roller viser at Hareide i bestefall ikke har forstått den korrekte betydningen av å skille mellom politikk og kristendom, eller at han i verste fall har forlatt det som opprinnelig var partiets grunnvold, Guds Ord, og lar derfor dette passere på grunn av sitt eget syn på homofilt samliv. Antagelig dreier det seg om begge deler.

KrF har vært på gyngende grunn lenge. Det vi nå er vitne til er en konsekvens av partiets stadig verdsliggjøring og kompromittering i forhold til de verdier partiet en gang var tuftet på, og det skjer i samsvar med landets voldsomme sekularisering og avkristning. Kjell Magne Bondevik har vært en vesentlig pådriver og ideolog i denne sammenhengen. Ikke minst er det oppsiktsvekkende å lese hans kommentarer på saken som nå pågår. Her nevner han kirkens to syn på ekteskapet og homofil vigsling som en legitimering av KrF-ledelsens «la det passere» holdning. Men som kristenmenneske i verden eller som politisk parti, er vi alltid og alle steder forpliktet på Guds Ord. «Du skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). Den norske kirke er ikke lenger et talerør for sann kristendom, men er blitt en frafallskirke. Dermed blir Bondeviks uttalelser desto mer alvorlig. Knut Arild Hareide bærer derfor et stort ansvar i denne saken, særlig med tanke på at han er leder for et parti som bærer navnet «Kristelig Folkeparti». Å utgi seg for å være «kristelig» når politikken vitner om noe annet, er dypest sett å bedra sine velgere.

Som kirke eller kristenmenneske er det riktig å uttale seg om og korrigere politikk som strider mot Guds bud, i dette tilfellet dreier det seg om brudd på det 6. bud. Likeledes skal politikere (som kristenmenneske forpliktet på Guds Ord) uttale seg om eller korrigere kirken/kirkelig handling eller teologisk tenkning som er på kollisjonskurs med Guds Ord (i dette tilfellet det 6. bud). Ikke minst gjelder dette for et parti som flagger tittelen Kristelig Folkeparti. Derimot skal ikke kirken blande seg inn i politiske spørsmål som er underlagt fornuften (f. eks. oljeboring, skattepolitikk, innvandring osv.) eller drive politisk virksomhet. Det tilhører det verdslige regiment. Likeledes skal heller ikke det politiske liv (myndighetene) drive med kirkelig handling, som hører inn under det åndelige regiment.

På denne bakgrunn er det derfor Hareides plikt å snakke sin partikollega til rette, ta offentlig avstand fra det han har gjort og eventuelt frata han vervet i partiet. Men det gjør ikke Hareide, for han føler seg hverken forpliktet på Guds Ord og det 6. bud (jfr. hans deltagelse i Pride), eller på partiets partiprogram. Det er derfor Knut Arild Hareide som burde vurdert sin stilling som partileder. Skal Kristelig Folkeparti (som ikke er navnet verdig) ha noen form for berettigelse og troverdighet i fremtiden, må det komme en fornyelse av partiet og dets verdigrunnlag, forpliktet på Guds Ord. Hvis ikke dette skjer, er partiet ferdig som et kristent verdiparti.

Avslutningsvis må følgende sies: KrF kan ikke sitte i en regjering som forvalter ugudelige lover som for eksempel abort, homoekteskap, biolov og så videre. Under den gitte parlamentariske situasjonen kan partiets politiske virksomhet bare skje på Stortinget. Det gjelder egentlig for et hvert politisk menneske som er forpliktet på Guds Ord. Å sitte i en regjering under dagens ugudelige lover er ukristelig og må avvises på det sterkeste.