Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Boken om Jesus

mandag 13. februar 2017

Samfunn

I det postmoderne samfunn, som preges av relativisme, ser det ut til å bli mindre og mindre avgjørende hva Herren har sagt i sitt ord.

I en kjent barnesang lyder det: «Boken om Jesus er boken for meg. Der møter Gud meg og viser meg vei.» I debatten på årets kirkemøte om «kirkelig vigsel for likekjønnede par» kom biskop Atle Sommerfeldt med følgende påstand: «Luthers skriftprinsipp handler ikke om at vi tror på en bok, men at vi tror på Jesus Kristus.» For en tid tilbake hørte jeg et opptak fra en tale av professor Carl Fr. Wisløff. Også han hadde hørt et tilsvarende utsagn. Han parerte med et spørsmål: «Hva hadde vi visst om Jesus, om det ikke var for Boken?»

LES: Ekteskapet og kirkens enhet

I et leserinnlegg i Dagen, i fjor høst, ble følgende spørsmålsstilling reist: «Hva er troens objekt? Er det en ufeilbarlig Skrift eller den levende Kristus?» Det ser ut til at dette er en ganske vanlig problemstilling på de teologiske fakulteter. Etter mitt syn åpner spørsmålet opp for å løsrive Jesus fra Den hellige skrift. Det forholder seg dog ikke slik at Bibelen bare inneholder Guds ord.

Nei, Bibelen er Guds ord. Troens objekt er derfor den Herre og Frelser som åpenbares i Bibelen. Det finnes overhode intet motsetningsforhold mellom disse forhold. Det går nemlig ikke an å ha ett forhold til Jesus, og et annet til hans Ord. I Åp 19,13 står det om Jesus, når han kommer på den hvite hest: «Hans navn er Guds Ord.» Personen og boken hører organisk sammen.

Carl Fr. Wisløff har i en annen sammenheng sagt det så treffende: «Den dagen et kirkesamfunn slutter å stole på Bibelen som Guds ord, den dagen begynner frafallet.» Det sørgelige vedtaket som ble fattet på årets kirkemøte 30. januar, viser med all tydelighet at vi har kommet til den dagen. 500-årsfeiringen av Reformasjonen bør derfor også markeres med anger og gråt, for vi er nå i ferd med å forlate det viktigste prinsipp i vår reformatoriske arv: «Skriften alene».

Nehemja 9,37 oppsummerer situasjon: «Vi er i stor nød.» Martin Luther sa det slik: «Vi skulle klynge oss til Ordet, vi skulle svøpe oss selv inn i det. Hvis vi hadde vært i stand til å finne fram til frelsende sannhet gjennom vår egen tankegang, hadde det ikke vært nødvendig for Gud å tale fra himmelen, og la Ordet ringe ut, og inneslutte og binde alt i Ordet. Utenfor hans guddommelige ord har Gud ikke gitt noe annet middel hvorved Kristus kan bli hørt. La det menneske som vil høre Gud tale, lese den Hellige Skrift.» Luther er på ingen måte ufeilbarlig, men det er den bok og det budskap han gjenoppdaget.

LES: Å gjøre Jesus synlig

Luther tok i sin tid et nødvendig oppgjør med katolisismens tale om «Skriften og tradisjonen». Tendensen i dagens teologiske debatt med sidestilling av Skriften og den menneskelige livserfaring, er om mulig enda verre. I det postmoderne samfunn, som preges av relativisme, ser det ut til at det blir mindre og mindre avgjørende hva Herren har sagt i sitt Ord. Det altoverskyggende blir heller folks smak og behag.

I de mange uttalelser jeg har hørt i mediene, blir det ofte sagt: «Jeg mener» og «Jeg føler», men svært sjeldent: «Det står skrevet». Like fullt står Jesu ord i Joh 10,35 fast: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» Og i Salme 12,7: «Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden –sju ganger renset.»