Kims kommunikasjon

Noen lager mer spetakkel ut av bursdagen sin enn andre. To dager før han fyller år, smeller Nord-Koreas leder, Kim Jong-un, av en bombe som ikke bare får egne fjellmassiver til å vibrere, men også ryster statsledere over hele kloden.

Prøvespreningen var varslet. I nyttårstalen sa Kim at han ville starte 2016 med et smell, nærmere bestemt «en gjennomtrengende lyd».

Hvorvidt regimet faktisk har avfyrt en hydrogenbombe, slik de hevder, er usikkert. Men det seismologiske observatoriet NORSAR slår fast at en kjernefysisk eksplosjon faktisk har skjedd.

Dette er dermed den fjerde prøvesprengingen Nord-Korea har gjennomført siden 2006. Ifølge regimets egen mening var testen en «komplett suksess som plasserte landet blant verdens fremste atomstater».

Han er ikke lett å forstå seg på, Kim Jong-un. Den mest umiddelbare tolkningen av prøvesprengingen er regimets ønske om å avskrekke. Så lenge landet har atomvåpen, vil omverdenen nøle med å styrte regimet militært. Storbyen Seoul, der en firedel av Sør-Koreas innbyggere bor, er altfor lett å nå med nord-koreanske raketter.

Atomprogrammet har også en klar, indremedisinsk funksjon ved å signalisere styrke og fremskritt. Når fordømmelsen og krav om skjerpede sanksjoner nå strømmer på, blir det en bekreftelse på det regimet har hevdet hele tiden: At hele verden er imot dem, og at de derfor er nødt til å ha våpen å forsvare seg med. Og at befolkningen må tåle store ofre for å lykkes.

Men kan det være, som Nord-Korea-forsker Geir Helgesen sier til NTB, at prøvesprengningen også viser et paradoksalt ønske om dialog?

Uttalelsen gir mening, selv om det slår en at Kim Jong-un i så fall må være en mann med historiske kommunikasjonsproblemer. Pyongyang har nemlig erfart at den internasjonale viljen til dialog er størst når konfliktnivået er høyest og nabolandenes frykt for Nord-Korea er sterkest.

At Nord-Korea nå møter kraftig fordømmelse, er høyst berettiget. Ikke bare fordi regimet setter freden i regionen i fare, men også fordi innbyggerne lider på grunn av den massive satsningen på forsvaret.

I årevis har doktrinen om «militæret først» når det gjelder mat og ressurser, gått på bekostning av en utarmet befolkning. Så er spørsmålet hvilke andre virkemidler enn fordømmelse og sanksjoner man har.

Geir Helgesen er blant dem som har utfordret verden til å tenke nytt når det gjelder hvilke metoder som faktisk fungerer overfor Nord-Korea. Dette er en utfordring som det er verd å reflektere nøye over.

I februar 2014 presenterte FN resultatet av den mest omfattende granskingen som noen gang er gjort av menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea. Kommisjonens leder, den australske juristen Michael Kirby, beskrev en dyster situasjon som blant annet omfattet slaveri, tortur, seksuell vold, tvangsaborter, sult og forfølgelse på politisk, religiøst og etnisk grunnlag.

«Overgrepenes alvor, omfang og karakter viser en stat som ikke har noen parallell i den moderne verden», sa Kirby. På flere områder mente kommisjonen at overgrepene var så grove at de må kalles forbrytelser mot menneskeheten. Dette omfatter blant annet situasjonen i fangeleirene, behandlingen av flyktninger og utsulting.

Like før jul bad FNs generalforsamling for andre gang Sikkerhetsrådet om å bringe Nord-Korea inn for Den internasjonale straffedomsstolen.

Dette kommer rådet neppe til å gjøre, fordi Kina og Russland blokkerer et slikt vedtak. Det FN-granskingen likevel resulterte i, var å vise for all verden hvordan situasjonen er i Kims påståtte paradis.

«Etter Holocaust sa folk ’hadde vi bare visst hva som foregikk i konsentrasjonsleirene’. Vel, når det gjelder Nord-Korea kan ikke folk si at de ikke vet hva som skjer», sa Kirby. Med denne vissheten følger et ansvar. Verden kan ikke være passive vitner. Vi må være åpne for å vurdere hvilke metoder som faktisk virker.

Geir Helgesen har ved flere anledninger tatt til orde for et nordisk fredsinitiativ overfor partene på Korea-halvøya. Én grunn til at dette kan fungere, er at den nordiske samfunnsmodellen med sterk stat og omfordeling av goder gir mening i Nord-Korea. De nordiske regjeringene har dessuten hatt diplomatiske forbindelser med regimet siden 1970-tallet og oppfattes som nøytrale i forhold til nord-koreanske interesser. Helgesens utfordring er vel verd å vurdere.