GJEST: Egil Grandhagen var en populær gjest på Ungdom i Oppdrags arbeidersamling mandag. Her i samtale med Joakim Magnus, som leder Ungdom i Oppdrags base i Oslo.  Foto: Tarjei Gilje

Et kloster for vår tid

torsdag 7. januar 2016

Samfunn

Vi trenger akademisk dannelse og kunnskap, og vi trenger ydmykhet nok til å lære av andre. Men vi trenger aller mest åndelig dannelse. Det handler om mer enn studiepoeng.

Det var en aldri så liten misjonshistorisk hendelse som fant sted da mangeårig NLM-generalsekretær Egil Grandhagen mandag besøkte arbeidersamlingen til Ungdom i Oppdrag på Grimerud utenfor Hamar.

NLM representerer det solide og trauste i norsk misjon, mens Ungdom i Oppdrag representerer det unge og dynamiske. I praksis er slike forenklinger som regel ikke helt presise, og dette er nok også tilfellet når det gjelder NLM og UiO. De to organisasjonene har nærmet seg hverandre, og Grandhagen ble mottatt med ærbødig applaus blant de nærmere 500 UiO-erne som var samlet på Grimerud.

Siden han gikk av som generalsekretær i 2001 og frem til han ble pensjonist i 2012, forsket Grandhagen særlig på den østlige kirkens historie. Der har han funnet flere viktige lærdommer. Mandag snakket han om tre særlig elementer, nemlig klosterbevegelsen, den teologiske skolen og gudfryktige ledere.

For Ungdom i Oppdrags del er det særlig klosterbevegelsen som har vakt interesse. I en sekularisert tid vokser ønsket om å etablere åndelige sentre frem. Og siden Ungdom i Oppdrag gjennom hele sin historie har villet unngå å gjøre seg avhengig av statlig støtte, er noen av egenskapene allerede på plass.

Faksimile fra Dagen mandag 4. januar. Alle Dagen-abonnenter har fri tilgang til e-avisen vår, der du også kan finne aviser / artikler i arkivet vårt: eavis.dagen.no

Jeg var på Fjellhaug da Grandhagen holdt sin avskjedsforelesning i 2012. Det var et av de mest interessante journalistiske oppdragene jeg har hatt i Dagen. Grandhagen fortalte inngående om hvordan kirken i Øst hadde måttet leve uten den samme grad av statlige privilegier, og dermed i større grad hadde vært avhengig av den åndskraften kirken til enhver tid hadde fått del i.

En av de viktigste observasjonene Grandhagen hadde gjort når det gjaldt kirken i Øst, var nettopp klosterbevegelsen. I seg selv høres selve begrepet fremmed ut for norske protestantiske ører. Men hvis vi tenker gjennom hva som ligger i det, handler det i stor grad om vektlegging av det personlige gudslivet.

Denne vektleggingen har vært en av de viktigste kvalitetene i den norske misjonsbevegelsen. Og her ligger antakelig også den viktigste nøkkelen til kirkens fremtid på våre breddegrader. Det handler ikke om at man ønsker å gjenskape fortidens klostre eller at man ønsker å kopiere klesdrakten til de gamle munkene. Men det handler blant annet om å etablere åndelige baser med rom for fordypning. Det handler ikke om å briske seg med egne åndelige bragder eller egen fromhet, men om å leve overgitt til Gud og be om at Hans rike skal få bli synlig gjennom oss.

På Grimerud innledet Grandhagen foredraget sitt med å sitere Pippi Langstrømpe:

«Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg nok».

Han gjentok kritikken av den misjonsundervisningen han i sin tid møtte på Menighetsfakultetet, og mener vi har vært alt for eurosentriske i vår historiebeskrivelse. Blant annet viste han til at kristendommen var i ferd med å bli flertallsreligion i dagens Irak alt på 500-tallet.

Men han viste også til fortellingen om da 153.000 kristne i løpet av noen dager i år 448 ble likvidert i Kirkut i dagens Nord-Irak. Likevel viser rapportene til bispemøter på denne tiden at antallet kristne vokste. For misjonærene lot seg ikke stanse.

«Vi som driver misjon i dag har mye å lære av den gamle kirkes misjon», konstaterer Grandhagen. Ingen av oss vet hvordan fremtiden vil se ut, men flere utviklingstrekk tyder på at vi har mer å lære av Østkirken enn vi først tenker over. De katolske misjonærene, i hovedsak syriske kristne, som kom til Kinas hovedstad i år 635, hadde gått 1200 kilometer til fots for å komme dit.

Mange av dem ble drept underveis, men misjonsgjerningen deres var formidabel. Likevel har de fleste av Asias kristne levd som minoriteter, hvor mange har lidd under forfølgelse. Enkelte kildler tyder på at det var kristne i Tibet allerede før år 200. Og på 300-tallet skal de tre største arabiske stammene ha blitt kristne kollektivt. Profeten Muhammed hadde selv nære slektninger som var kristne.

Vi trenger en ny klosterbevegelse. Vi trenger fornyet åndelig liv. Vi trenger selvsagt organisering og struktur, men enda mer trenger vi flere som vier sine liv til tjeneste for Gud. Som har større mål enn jordisk velstand og lykke. Vi trenger flere som får erfare gudsrelasjonen. Egil Grandhagen understreket hvordan erfaringsdimensjonen var viktig i Østkirken, men selvsagt ikke løsrevet fra skriften. «Gudsrelasjonen handler ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær», sa han på Grimerud.

Det neste hovedaspektet er altså den teologiske skolen. Vi trenger akademisk dannelse og kunnskap, og vi trenger ydmykhet nok til å lære av andre. Men vi trenger aller mest åndelig dannelse. Det handler om mer enn studiepoeng. Grandhagens tredje punkt er også svært viktig: Gudfryktige ledere. Visst har kirken gjennom hele sin historie hatt ledere som var mer opptatt av seg og sitt enn av Guds rike og kirkens ve og vel. Men kirken har også hatt modige og dyktige ledere som selv har levd i et nært fellesskap med Herren.

«I dag er det vi som har ansvaret», understreket Grandhagen. Visst er de ytre rammevilkårene forskjellige, som han selv sier det. Men i kirkens historie finner vi til dels dyrekjøpte erfaringer som vi kan lære av.

Ungdom i Oppdrag er en av de yngste blant de større norske misjonsorganisasjonene. Men den er i dag på flere områder en av de mest vitale. Blant de rundt 500 deltakerne på årets arbeidersamling er gjennomsnittsalderen vesentlig lavere enn den er på generalforsamlinger i de mer etablerte misjonsorganisasjonene. Det representerer både muligheter og utfordringer. Men nettopp derfor er det særlig verdifullt å kunne ta med seg de innspillene som Egil Grandhagen formidlet på Grimerud.