VISDOM: På et strategisk plan er det stadig mer behov for å tenke gjennom hvilke strategier som kan være tjenlige i dag. Da trengs det visdom og mot til å gjøre kloke veivalg, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi Karl Johan Hallaråker. Foto: Dagen arkiv  Foto: 

De som fortsatt vil kjempe innenfra

tirsdag 10. november 2015

Samfunn

Når Hallaråker roser Bispemøtets vedtak, er det ikke fordi han er glad for den situasjonen Den norske kirke befinner seg i.

Den siste uken har ikke vært av de letteste for mangeårig indremisjonsgeneral Karl Johan Hallaråker.

Etter at han tirsdag i forrige uke i Vårt Land roste Bispemøtet for vedtaket om å etablere to sidestilte vigselsliturgier i Den norske kirke, har reaksjonene vært sterke.

Det finnes vel knapt noe historisk eksempel på at forsamlingslederen i Bergens Indremisjon ikke vil svare ja eller nei på spørsmålet om hvorvidt en tidligere generalsekretær er velkommen som taler.

Og beskyldningen om at Hallaråker driver snikinnføring av liberalteologi er sterk.

Nettopp distanseringen fra den liberale teologi ligger nært opptil selve bedehusbevegelsens eksistensberettigelse.

For Hallaråker oppleves nok kritikken som dypt urettferdig. Han har ikke endret teologisk holdning, og vil nok mene at han i innhold bare har sagt det samme som han har sagt før.

Så lenge det er rom for at han kan stå for det han står for, vil han bli værende i Den norske kirke.

I den grad innlegget representerte noen endring hos Hallaråker, lå nok dette mer i retorikk enn i tenkning og teologi. Hallaråker mener fortsatt, i motsetning til biskopene, at saken om likekjønnet ekteskap av kirkesplittende art.

Kirkelig formelt sett er dette forankret i bekjennelsesskriftet Confessio Augustana, hvor det i artikkel syv blant annet heter at «til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning.»

Her er det nettopp forvaltningen av evangeliet Hallaråker, og mange med ham, mener blir undergravd ved at noe Bibelen kaller synd, blir tillatt.

Så når Hallaråker roser Bispemøtets vedtak, er det ikke fordi han er glad for den situasjonen Den norske kirke befinner seg i. Snarere var nok anerkjennelsen et uttrykk for at vedtaket kunne ha vært vesentlig verre.

Ingen av oss vet om neste års kirkemøte kommer til å støtte Bispemøtets forslag, eller hvor lenge det i så fall blir stående.

Signalene fra Åpen folkekirke tyder på at det blir nye runder i kampen.

Mest sannsynlig vil situasjonen bli ytterligere forverret for konservative prester i Den norske kirke. Det handlingsrommet Bispemøtet legger opp til, kan fort komme under sterkt press.

I bedehusland har man gjerne forsvart medlemskapet i Den norske kirke med at man holder seg til et lavkirkelig embetssyn. Det innebærer blant annet at det ikke er kritisk om prost eller biskop står for en mer liberal teologi enn en selv, så lenge en som prest eller gudstjenestedeltaker – eller som medlem – har anledning til å opprettholde og praktisere en bibeltro eller klassisk teologi.

Nå tyder imidlertid det aller meste på at den liberaliseringen som gjennom årets kirkevalg har vunnet terreng i Den norske kirkes nasjonale ledelse, også kommer til å forplante seg på lokalplanet.

Da vil presset mot de prester og lekfolk som står for den tradisjonelle linjen stadig bli sterkere. Men det finnes likefullt gode grunner til å respektere og støtte dem som velger å fortsette kampen innenfra. Foreløpig er det lite som tyder på noen større utmeldelse fra bedehusfolket.

Men når Hallaråker likevel blir møtt med såpass sterke reaksjoner, sier dette også noe om ryggmargsreflekser.

For samtidig som bedehusorganisasjonene gjerne snakker varmt om et lavkirkelig embetssyn, har de praktisert en strengere disiplin internt.

Tydelighet er et av de fremste varemerkene til både bedehusorganisasjonene og frikirkeligheten.

Forkynnere og ledere som plasserer seg selv utenfor den etablerte ortodoksien har derfor måttet finne seg i å møte motstand.

Når Hallaråker sier noe som blir oppfattet som en snikliberalisering, blir han møtt med de mekanismene som har blitt anvendt overfor mang en kirkelig leder. Det skulle i seg selv ikke komme som noen overraskelse på noen.

Den største utfordringen står imidlertid uløst. Hva er alternativet?

Hallaråker tar til orde for en pragmatisme som det i substans allerede er solid presedens for. Han bruker litt mykere formuleringer, ja, men tar egentlig til orde for det samme synet som de fleste bedehusledere før ham har hatt.

Både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har i løpet av de siste årene opprettet egne trossamfunn. Men dette har knapt vært noe satsingsområde for noen av dem.

I ImF var Hallaråker i sin tid som generalsekretær en av hovedarkitektene bak den modellen ImF valgte. Selv gjorde han det imidlertid tydelig at han ikke aktet å melde seg inn der. Heller ikke i NLM har ledelsen samlet sett signalisert noen videre interesse for å melde seg inn i organisasjonens eget trossamfunn.

Men i realiteten er det hovedsakelig to sannsynlige scenarioer en står overfor:

En kan velge å si at utviklingen har gått for langt, og at tiden er inne for å forlate Den norske kirke. Både i ImF, NLM og Normisjon er mye av infrastrukturen allerede på plass, slik at de endringene som må til for å omdanne forsamlingene til menigheter og slik bli frikirkelige samfunn er høyst overkommelige.

Men så langt er det knapt noen som har tatt til orde for en slik utvikling. Det andre hovedalternativet er å forbli innen Den norske kirke. Da må en ta høyde for at det også på lokalplanet kommer til å bli forkynt og praktisert en teologi man mener er i strid med Guds ord. En kan protestere alt en vil, men denne realiteten gjelder likefullt.

Indremisjonsforbundets generalsekretær Erik Furnes har rett når han i et leserinnlegg i dagens avis skriver at «Situasjonen er ytterst krevende».

På et strategisk plan er det stadig mer behov for å tenke gjennom hvilke strategier som kan være tjenlige i dag. Da trengs det visdom og mot til å gjøre kloke veivalg slik at Guds ord fremdeles får være vår høyeste rettesnor for både liv og lære.

Les også:

Kirkeskip og livbåter

Med «splittet tunge»

Kan du forklare, Hallaråker?

Realitetsorientering

Hallaråker nedtoner alvoret i situasjonen

Takksam for Hallaråker-støtte

Kan bli boikottet av sine egne