NØD: Ingen kristne kan ta inn over seg hele verdens nød, ikke nøden til alle forfulgte kristne heller. Vi kan ikke identifisere oss med 100 millioner forfulgte kristne, men vi kan identifisere oss med «Hassan», hans kone og tre barn, skriver Trond Kjartan Michaelsen.  Foto: Illustrasjonsfoto: Yay Images

Livet på knivseggen

lørdag 13. august 2016

Samfunn

Det er mange som vil høre mer om Isa – Jesus – i dette landet, smiler «Hassan» – mange som lengter etter fred med Gud.

Jeg møter trebarnsfaren «Hassan» og hans kone i et strengt muslimsk land i Midtøsten. «Hassan» og hans familie er offisielt gjestearbeidere i landet som har mye penger, men få kristne. Med sine mange penger kjøper landet billig arbeidskraft fra fattige land i Asia, og disse gjestearbeiderne har få rettigheter og lite vern i landet. Byen hvor familien «Hassan» bor er ryddig og ren, husene velstelte og bilene dyre. Moskeene er omgitt av fint opparbeidede parker og fra de høye minaretene ropes bønnekallet ut fem ganger i døgnet.

LES: Herme-Etisk-forbund

Islam er landets stolthet og identitet og preger alle livets områder helt ned til detaljnivå. En annen stolthet i landet er de sterke familiebåndene, familiens ære er ukrenkelig. Konsekvensene for å svikte familien – eller enda verre – å forlate islam, er store. Da mister en jobb, familietilhørighet og venner, og en slik vanære gjenopprettes som regel med å «kvitte seg med» den som påførte familien denne fryktelige skammen.

Velkommen til oss, sier «Hassan» og inviterer oss inn i en liten, men hjemmekoselig leilighet. Møblene står tett i det lille gjesterommet, nok sitteplass til en liten husmenighet. Litt brydd unnskylder «Hassan» at det bare blir servert ferdigpizza til besøket i dag, familien har bare hvert hjemme noen timer etter en fire dagers biltur i landet hvor de har besøkt og undervist «hemmelige» konvertitter. «Hassan» foretrekker å ta med familien på disse reisene, det er tryggere for dem.

Det er mange som vil høre mer om Isa – Jesus – i dette landet, smiler «Hassan» – mange som lengter etter fred med Gud. Og så drømmer de om profeten Isa, de har så mange spørsmål. Noen smugtitter på kristne TV kanaler, eller besøker kristne internettsider. De vet de løper en stor risiko, men de vil vite mer om kristen tro. «Hassan» forteller ivrig om hvordan han møter mennesker til samtale om Jesus, men slike møtepunkter kan bare skje i veldig små grupper, og ikke for ofte slik at familien ikke skal få mistanke. En av «Hassans» medarbeidere sitter nå i fengsel, de vet ikke hvor lenge og det er nesten ingen som våger å besøke ham der. Samfunnet her er veldig gjennomsiktig.

«Hassan» kommer fra et annet muslimsk land i Asia. Da han ble kristen som 17 åring ble han banket opp av familien, og flere ganger kom mullaer hjem til dem og prøvde å overtale ham til å konvertere tilbake til islam. De kunne holde på i mange timer, og «Hassan» ble satt under stort press. Da de ikke lykkes i å få han til å fornekte Jesus, kastet de «Hassan» ut av huset, og han måtte bo i en liten lokal kirke. Faren, som var veldig rik, gjorde han arveløs og truet med å drepe han.

Det koster å følge Jesus, sier «Hassan». Det er et hardt liv for familien, men her er så få i dette landet som kjenner Jesus. Noen må våge å trosse frykten for at mennesker skal bli frelst.

Jeg la merke til da vi kom at bak på bilen til «Hassan» har han et bilde av en fisk, symbolet for kristne helt fra den første kristne tiden. Det overrasker meg, og jeg spør «Hassan» om hvordan han kan, eller våger å kjøre rundt i dette landet med et slikt merke på bilen? «Hassan» får et lurt glimt i øyet og sier: Det er ikke så mange i dette landet som vet hva dette symbolet betyr, men det gir en fin mulighet til å dele evangeliet.

Han ler litt av mitt spørrende ansikt og fortsetter: Av og til kommer noen og spør meg hva tegnet betyr. Da svarer jeg at det vil de ikke vite siden jeg er en kristen og de muslimer! Da spør de bare enda mer, og siden det er forbudt for en kristen i dette landet å evangelisere ovenfor muslimer, men lov til å svare på konkrete spørsmål, sier jeg: OK, siden du som muslim spør meg, en kristen, konkret om dette merket på bilen så skal jeg forklare. På den måten får jeg en mulighet til å dele evangeliet, smiler «Hassan».

Jo – det er risikofylt for meg å være så frimodig, fortsetter «Hassan,» men på den andre siden er det heller ikke uten risiko for en muslim å spørre etter kristendommen i dette landet, så til nå har det godt bra.

Og «Hassans» drøm for landet er todelt. For det første ber han om et forandret land med mange nye Jesus-etterfølgere. For det andre ber han om større enhet blant de få kristne fellesskapene som er i landet. Skal vi lykkes med vårt oppdrag må vi som brødre og søstre i Herren stå sammen! Det er svært krevende å bli en Jesus-etterfølger i dette landet og enda mer krevende å bekjenne at en velger å følge Jesus. Det blir lett en kamp mot ensomhet, utholdenhet, fattigdom og motløshet. Å krenke familiens ære betyr at en må være på vakt hele tiden, være forsiktig med hva en deler og hvor en gjør det.

Men tross motstand og forfølgelse, Guds rike vokser i landet, og «Hassan» og hans venner har nye planer om hvordan nå flere med budskapet om Jesus. Punkt en på planen er mer bønn, for det er i bønn det viktigste arbeidet foregår. I bønn får vi se virkeligheten fra Guds ståsted, og det er den eneste måten å komme i sann kontakt med virkeligheten i dette landet på. Resten av punktene på «Hassans» liste kan vi ikke dele, men det holder lenge for «Hassan» at vi er med på punkt 1!

Åpne Dører er også kalt til å være et bindeledd mellom forfulgte kristne i verden og kristne i den «frie» verden. Ingen kristne kan ta inn over seg hele verdens nød, ikke nøden til alle forfulgte kristne heller. Vi kan ikke identifisere oss med 100 millioner forfulgte kristne, men vi kan identifisere oss med «Hassan», hans kone og tre barn. De trenger mye forbønn om visdom, dømmekraft, kjærlighet og tålmodighet. Broderen som sitter i fengsel trenger også forbønn, og alle de som kjemper med bekjennelsen av troen sin, eller lever i konsekvensene av en slik Jesus bekjennelse. Tusen takk til alle Dagens lesere som er med å bære våre forfulgte trossøsken i bønn, det betyr mye for våre feltarbeidere i lukkede land.