KRIM: Å vandre omkring i Simferopol blant glade og ubekymrede mennesker og samtidig vite at hadde det ikke vært for Putins (bildet) snarrådige og resolutte opptreden ville Krim i dag ha vært en krigssone, var en underlig opplevelse, skriver Bjørn Nistad.  Foto: Mikhail Klimentyev, AFP Photo/NTB Scanpix

Stemmer fra Krim

fredag 18. desember 2015

Samfunn

Å vandre omkring i Simferopol blant glade og ubekymrede mennesker og samtidig vite at hadde det ikke vært for Putins snarrådige og resolutte opptreden ville Krim i dag ha vært en krigssone, var en underlig opplevelse.

Nylig gjennomførte jeg en studietur til Krim der jeg intervjuet politikere og eksperter om krisen i Ukraina og «Den krimske våren», altså halvøyas løsrivelse fra Ukraina og tilslutning til Russland. Mine intervjuobjekter støttet alle gjenforeningen av Krim med Russland, og de gav uttrykk for oppfatninger om den senere tids begivenheter i Ukraina og på Krim som sjelden kommer frem i vestlige massemedia.

INSPIRASJON: Her ber ukrainske kristne for fred

Ifølge Andrej V. Malgin, doktor i historie og direktør for Tauridas statlige museum, skyldtes krisen i Ukraina at den ukrainske eliten etter oppnåelsen av selvstendighet i 1991 ikke hadde klart å samle seg om en strategi for utvikling av landet. Resultatet var oligarkstyre, avindustrialisering og fattigdom. På 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da Russland var svakt, kunne Ukraina ha utformet sin egen nasjonale strategi. Denne muligheten benyttet den ukrainske eliten seg ikke av.

Maidanopprøret tvang Putin og den russiske ledelsen til å handle. Alternativet hadde vært spredning av uroen til Russland, tap av flåtebasen på Krim og opprettelse av amerikanske militærbaser i Ukraina. Men den russiske ledelsen hadde ingen klar plan for hva den ønsket å oppnå da den grep inn. Ukraina på sin side hadde heller ikke klart å avklare sitt forhold til Russland – eller til Vesten.

Å spå hva som ville bli utgangen på krisen i Ukraina var derfor vanskelig, sammenfattet Malgin sin noe abstrakte utlegning av nyere ukrainsk og russisk historie. Trolig ville Kiev-regimet måtte velge mellom tilknytning til Vesten og opprettholdelse av Ukrainas nåværende grenser.

Gjenforeningen av Krim med Russland var ifølge Malgin nødvendig og positiv. Hadde ikke Putin tatt over kontrollen over Krim, ville ukrainske nasjonalister ha fremprovosert en borgerkrig som i Øst-Ukraina, og Russland ville da ha måttet intervenere militært under langt verre forhold. At Russland annekterte Krim provoserte det internasjonale samfunnet, men for befolkningen var det langt bedre enn at halvøya skulle bli en region med uavklart rettslig status, som for eksempel Abkhasia.

Som svar på mitt spørsmål om en russisk militær intervensjon kunne ha forhindret blodbadet i Øst-Ukraina, svarte Malgin at svaret trolig var ja, og at befolkningen utvilsomt ville ha støttet en slik intervensjon. Men den østukrainske eliten hadde vært demoralisert og splittet. Derfor hadde ikke Putin fått det klare mandatet til å handle som han hadde fått fra de folkevalgte på Krim, og for den russiske ledelsen var det åpenbart for risikabelt å besette en del av Ukraina uten et slikt mandat.

Mitt neste intervjuobjekt var den tatariske menneskerettighetsforkjemperen Vasvi Ennanovitsj Abduraimov. Han fremhevet at tatarene og andre undertrykte folkegrupper på slutten av 1980-tallet var i ferd med å få tilbake sine rettigheter, og at Sovjetunionens sammenbrudd og Krims tilknytning til det uavhengige Ukraina i 1991 avbrøt disse prosessene for krimtatarenes vedkommende. Etter 1991 hadde ukrainske myndigheter ikke gjort noe for å bedre tatarenes situasjon. Tvert imot hadde de prøvd å fremprovosere konflikter mellom slavere og tatarer på Krim.

Den russiske militæraksjonen og innlemmelsen av Krim i Russland forhindret ifølge min samtalepartner en etnisk og politisk konflikt som trolig ville ha krevd tusener av menneskeliv, og der tatarene hadde vært de fremste ofrene. Derfor støttet nesten alle tatarer gjenforeningen av Krim med Russland. Abduraimov fremhevet også at knapt noen tatarer hadde tillit til de tatariske eksillederne som hadde søkt tilflukt i Ukraina, etter at disse hadde tatt initiativ til en økonomisk blokade av Krim.

Tatarene så lyst på fremtiden etter at Krim var blitt en del av Russland, bedyret Abduraimov. Grunnen var at Russland, i motsetning til Ukraina, var en mangenasjonal statsdannelse, og at den russiske ledelsen måtte behandle tatarer og andre ikke-slavere på en god måte for å kunne virkeliggjøre sine integrasjonsbestrebelser i forhold til de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.

Jeg kommer gjerne til Norge for å fortelle om krimtartarenes situasjon, avsluttet Abduraimov intervjuet. Jeg svarte at norske myndigheter neppe ville invitere ham.

Jeg intervjuet også lederen for kommunistpartiet på Krim, Oleg Solomakhin, og en lokal journalist. Solomakhin gav USA og Vesten skylden for krisen i Ukraina, mens journalisten mente at den skyldtes at Vest- og Øst-Ukraina hadde ulik mentalitet og interesser, og at vestukrainske ekstremister hadde overskredet en grense ved å styrte Viktor Janukovitsj med våpenmakt.

Krim er for øvrig en perle på jord og et ypperlig feriemål. Menneskene er vennlige, naturen storslagen og badetemperaturen over tyve grader langt ut i september. Å vandre omkring i Simferopol blant glade og ubekymrede mennesker og samtidig vite at hadde det ikke vært for Putins snarrådige og resolutte opptreden ville Krim i dag ha vært en krigssone, var en underlig opplevelse.