K for kunnskap

For meg er ikke det viktigste hvor stor andel kristen tro har i KRLE. Det som betyr noe er hvor mye som sitter igjen av sentral kunnskap etterpå.

Noen debatter går fort en kule varmt. Man trenger ikke ullpledd når noen krever at halvparten av undervisningstiden i KRLE-faget skal brukes på kristendom. Dessverre trenger man mindre tid på å evaluere hva elevene sitter igjen med.

I FOKUS:En apologetisk vekkerklokke

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Man skal ikke ha lest mye i media eller vært i mange juleselskaper for å oppdage at faget lenge har sviktet som kunnskapsformidler, uavhengig av navn og tiden brukt på kristendom. Dette viser seg ikke minst på tre områder. Tre av fire jeg spør aner ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

I stedet tror man at når kristne ikke steiner utro kvinner, er det fordi vi ikke henter etiske regler fra Bibelen. Det er kun takket være en reformasjon som mange legger til opplysningstiden. Den tvang kirken til å bli human. Flere muslimer burde lære av dette.

Holdningen er tydelig og temperamentsfull. Kristne er hyklerske siden vi verken følger den gammeltestamentlige staten Israels nasjonale lover eller rituelle renhetsforskrifter. Kristne bør slutte å sole seg i glansen av å være nestekjærlighetens religion. Bibelen forteller nemlig det stikk motsatte. Hadde de kristne bare lest boken de prater så mye om. Det gamle testamentet viser oss hva kristne verdier egentlig er.

Det er ikke enkelt å forklare at Det nye testamentet bryter med over tusen år gamle lover og ritualer. For Bibelen er da én bok og ikke to! Da er det jo logisk at man må følge hele og ikke bare velge ut fra hva man liker.

Men hvor logisk er det å identifisere norske verdier i 2016 med lovene som gjaldt i 1016? Eller slå dagens kongefamilie i hartkorn med Eirik Blodøks? Skal vi se etter kristne verdier, er det kort sagt et stalltips å lese Det nye testamentet.

Jeg skal likevel ikke legge meg opp i hvilke pedagogiske virkemidler som må brukes for at elevene skal forstå at kristne ikke er jøder fra før Jesu tid. Eller antallet ekstratimer som må gis mange religionskritikere.

For det andre kan få forklare at det sentrale i kristen tro er å være frelst av nåde, av Guds gode kjærlighet – uten at vi må anstrenge oss for å fortjene det. I motsetning til i KRLE er det som å stå til eksamen, fordi læreren er god og ikke eleven.

Dette er ikke å evangelisere, men å formidle fakta om kjernen i kristen tro. Om elevene ikke får med seg mye annet, er det greit å vite at det er bra med gode gjerninger, men at de ikke gjør dem til kristne. Samtidig som det ikke bare er å kalkulere med å gjøre akkurat hva jeg vil, og så be om tilgivelse etterpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For det tredje forstår de færreste forskjellen mellom Gud og guder. For å ane den, trenger man ikke omfattende drøftelse av store filosofiske poenger, kun å vise at i motsetning til guder, ligner ikke Gud på noen som helst bilder vi kan lage av «gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke».

Gud har verken blitt til av noe annet eller har noen fysisk form. Gud har ingen stor hammer eller langt hvitt skjegg, men er selvebetingelsen for all eksistens. Det er han som «gir liv og ånde, ja, alt til alle» og det er «i ham vi lever, beveger oss og er til».

For å sitere Paulus når han i Apostlenes gjerninger 17 forklarer greske filosofer at Gud ikke er en gud. Dermed er det pinlig å høre en ateist si retorisk at «du er nesten like mye ateist som meg, jeg teller bare ned én gud mer». Det er som å si at «du er nesten like blind som meg, jeg fjerner bare ett øre mer».

For meg er ikke det viktigste hvor stor andel kristen tro har i KRLE. Det som betyr noe er hvor mye som sitter igjen av sentral kunnskap etterpå. Muligens er det bedre å bruke lite tid på få temaer enn mye på mange.