SERBISK: Hvis det var riktig at bosnierne kunne løsrive seg fra Jugoslavia og danne sin egen stat, hvorfor skal da den serbiske befolkningen i Republika Srpska måtte finne seg i å leve innenfor Bosnias grenser? spør Christian Askø Næss.  Foto: MILAN RADULOVIC / AFP / NTB Scanpix

Uretten mot Serbia

onsdag 18. november 2015

Samfunn

Veien til forsoning og forbrødring mellom folkeslagene i det tidligere Jugoslavia vanskeliggjøres av 
at Vesten holder i hevd territoriale løsninger som er inkonsekvente og urettferdige mot det serbiske folk.

Norge kan bidra til rettferdighet og forsoning ved å ta initiativ til at Dayton-avtalen revideres, og ved å trekke tilbake anerkjennelsen av Kosovo inntil videre.

Nordmenn som er voksne nok til å ha fått med seg krigene som førte til Jugoslavias oppløsning på 90-tallet, og Kosovo-krigen i 1999, sitter trolig igjen med et inntrykk av serberne som de store skurkene, og av Vesten som den reddende engel. I beste Hollywood-stil maktet nemlig vestlige politikere og medier å formidle et slikt inntrykk. Sannheten er selvfølgelig langt mer nyansert. Ikke bare serbere, men også bosniere og kroater, er blitt dømt for krigsforbrytelser. Også Nato begikk ifølge Amnesty International en krigsforbrytelse da de bombet hovedkvarteret til serbisk fjernsyn under Kosovo-krigen.

Om vi like fullt legger til grunn at de fleste, eller i alle fall de mest kjente, krigsforbrytelser under Jugoslavia-krigene ble begått av serbere, må vi stille oss dette spørsmålet: Er det riktig at et helt folk, en hel nasjon, skal straffes for grusomme beslutninger og handlinger som ble foretatt av enkeltpersoner? For Vesten later det til å være helt greit at den serbiske nasjon delvis må leve innenfor andre staters grenser, mens det derimot var utålelig at andre nasjoner i sin tid skulle leve innenfor Jugoslavias grenser, eller at albanerne i Kosovo skulle leve innenfor Serbias grenser. Jeg har vanskelig for å finne noen annen motivasjon bak denne inkonsekvente holdningen, enn at vestlige politikere i sine sinn gjør enkeltstående krigsforbrytere til Serbias ansikter, og vil straffe hele den serbiske nasjon for grusomhetene disse krigsforbryterne begikk.

La meg utdype: Det var, slik jeg ser det, slovensk, kroatisk og bosnisk nasjonalisme som førte til krig i og oppløsning av det tidligere Jugoslavia. Etter en intern maktkamp mellom folkeslagene i republikken siden 1980-tallet, besluttet Slovenia, Kroatia og Bosnia å erklære løsrivelse og uavhengighet i 1991 og 1992. Serberne ønsket på sin side at folkeslagene skulle fortsette å leve fredelig sammen i en og samme republikk, men måtte konstatere at nasjonalismen rådet: Nå var det «hvert folk, sitt land» som gjaldt. I en slik situasjon var det ikke til å unngå at nasjonene begynte å krangle om grensene. Serbernes sak var like rettferdig som de andres i krigen som oppstod.

Imidlertid bestemte Vesten seg, gjennom Nato, for å ta parti – mot serberne. Det ble igangsatt en massiv bombing av serbiskbebodde områder. Dette tvang etter hvert serberne til å godta den vestlig designede Dayton-avtalen i desember 1995. I denne avtalen tegnet Vesten opp det Bosnia-Herzegovina som fortsatt eksisterer i dag: En stat bestående av to deler – føderasjonen Bosnia-Herzegovina og Republika Srpska. Til informasjon utgjør Republika Srpska omtrent den geografiske halvparten av dagens Bosnia, og cirka 90 prosent av befolkningen i Republika Srpska er serbere.

Natos bombing og Vestens påtvungne fredsskisse (Dayton-avtalen) innebar at Vesten først støttet bosniernes nasjonalistiske løsrivelse fra Jugoslavia, for deretter å tvinge langt over en million serbere til å leve innenfor staten Bosnia-Herzegovina sine grenser. Vesten var med andre ord ikke konsekvent i å gi sitt bifall til nasjonalisme som rettferdighetsprinsipp: Bare bosnisk nasjonalisme var rettferdig. Serberne i Republika Srpska måtte finne seg i å leve innenfor en annen stats grenser.

Vi spoler frem til Kosovo-krigen i 1999. Kosovo var fortsatt en del av Serbia etter Dayton-avtalen, men utover på 1990-tallet var det gryende nasjonalisme å spore blant albanerne i denne serbiske provinsen. Albanerne dannet til slutt en såkalt «frigjøringshær», UCK. UCK gikk til terroraksjoner mot serbisk politi og serbiske sivile, og ble inntil 1998 klassifisert som en terrororganisasjon av USA. Da Serbia reagerte militært på terroraksjonene, bestemte Vesten seg for å bli terrorgruppen UCKs nære allierte. Nato igangsatte i mars 1999 en bombekampanje mot Serbia, uten FNs sikkerhetsråd sin godkjennelse, som førte til at serberne måtte gi tapt kampen om Kosovo. Det ble utplassert fredsbevarende styrker i området, frem til Kosovo i 2008 – med Vestens velsignelse – kunne erklære sin uavhengighet fra Serbia.

Vesten opererte dermed, også når det gjaldt Kosovo, tilsynelatende ut fra prinsippet om at nasjonalisme er rettferdig: Albanerne, som utgjør flertallet i Kosovo sett under ett, skulle få lov til å løsrive Kosovo fra Serbia. Samtidig kunne ikke Vesten ha brydd seg mindre om at Nord-Kosovo – de fire nordligste kommunene i Kosovo, tilgrensende Serbia, hvor det nesten bare bor serbere – også ble innlemmet i det nye, albanske Kosovo. Hykleriet lenge leve!

Dagens situasjon er at Vesten fortsetter å holde i hevd sine inkonsekvente og urettferdige territoriale løsninger i området. Den serbiske befolkningen i Republika Srpska får ikke lov til å holde folkeavstemning om løsrivelse fra Bosnia og eventuelt tilslutning til Serbia: Dayton-avtalen forbyr det. De fleste vestlige land (inkludert Norge) har anerkjent et Kosovo som inkluderer Nord-Kosovo, disse fire kommunene inntil Serbia hvor det nesten bare bor serbere. I disse dager søker EU å presse Serbia til å gjøre det samme.

Mitt hovedpoeng er: Hvis nasjonalisme (tanken om at hver nasjon skal utgjøre en stat) skal være rettferdig, må den gjelde for alle. Ikke bare for bosniere og albanere, men også for serbere. Hvis det var riktig at bosnierne kunne løsrive seg fra Jugoslavia og danne sin egen stat, hvorfor skal da den serbiske befolkningen i Republika Srpska måtte finne seg i å leve innenfor Bosnias grenser? Hvis det var rettferdig at den albanske majoriteten i Kosovo kunne løsrive Kosovo fra Serbia, hvorfor skal da den serbiske befolkningen i Nord-Kosovo måtte finne seg å leve innenfor grensene av denne nye albanske staten?

Når Vesten har bestemt at bosniernes nasjonalisme var rettferdig, og at den albanske nasjonalisme i Kosovo var rettferdig, er det Vestens moralske plikt å legge til rette for at også serberne får leve innenfor grensene av samme stat, ved å understøtte Nord-Kosovos løsrivelse fra Kosovo og Republika Srpskas løsrivelse fra Bosnia. Først da vil rettferdigheten seire og grunnlaget bli lagt for en genuin forsoning og dyp forbrødring mellom folkeslagene i det tidligere Jugoslavia.

Norge kan ta et oppgjør med Vestens urettferdige behandling av Serbia, og gå i bresjen for territoriale løsninger i området som er konsekvente og rettferdige. Våre politikere kan ta initiativ til at Dayton-avtalen revideres på en måte som tillater Republika Srpska å løsrive seg fra Bosnia og bli en del av Serbia, og Norge kan trekke tilbake anerkjennelsen av Kosovo inntil det har kommet på plass en avtale mellom Serbia og Kosovo som innebærer at Nord-Kosovo innlemmes i Serbia, og at de resterende av kommunene i Kosovo med serbisk flertall får økt selvbestemmelse og utvidet lokalt selvstyre.