MOBBING: Slik forsøples hele debattarenaen og reduseres til en underholdnings- og skittkastingsscene der folk fritt kan mobbe og latterliggjøre meningsmotstandere, skriver Hanne Nabintu Herland.
  Foto: Tor Erik Schrøder, NTB Scanpix

Mobbekultur eller saklig debatt?

onsdag 24. februar 2016

Samfunn

Folk som kan noe, er det vanskeligere å manipulere.

I kjølvannet av kronikken «Det er typisk norsk å være ond» har mange etterspurt en forklaring på forskjellen mellom mobbekultur og rasjonell debatt. I en debatt er partene naturlig nok uenige. Temperaturen kan være høy, uenigheten betydelig, karakteristikkene harde.

I FOKUS: Når frontene hindrer oss i å lytte

Mobbekultur oppstår når vi ikke holder oss til rasjonelle og saklige argumenter når vi er uenige. Når man forlater kravene til kunnskapsbasert debatt og ikke har saklige motargumenter, begynner mange å bruke personsjikane, harselering, latterliggjøring og ironi som virkemiddel for å «vinne» diskusjonen.

Eksempelvis den utbredte bruken av ironi, som er så populær blant flere avisredaktører, er kun et skalkeskjul for at personen selv ikke makter å føre en rasjonell debatt. Man har ikke gyldige argumenter og kan ikke nok om saken, og må dermed ty til spøk for å skjule sin egen mangel på kunnskap.

Mangelen på kravet om rasjonalitet og kunnskap er et betydelig problem i dagens offentlighet. I all hovedsak ligger feilen hos mediene selv, ettersom de tillater grove overtramp fra redaktører og andre som bredt bruker latterliggjøring og ironisering som hersketeknikk. Slik får denne typen subjektiv, følelsesladet debattkultur presedens, og folk flest blir dermed opplært til å tro at det er slik man skal argumentere.

Spørsmålet blir: Hvilke argumenter er egentlig gyldige i en offentlig debatt?

Ledende filosofer har mye å si om dette. Jurgen Habermas for eksempel, som regnes som en av vår tids største samfunnsforskere og filosofer. Han sier at offentlig debatt, eller den såkalte diskursen, bør vektlegge de rasjonelle argumentene basert på kunnskap. Det bør være de kalde fakta som teller, debattantens faktiske kunnskaper om det han snakker om, rasjonaliteten ved argumentene, sakligheten.

DEBATT: Finner mennesker Jesus i debattspaltene?

Kravet er at man skal føre ny kunnskap inn på arenaen, denne skal deretter diskuteres, i håp om at man kan finne frem til bedre løsninger på samfunnets problemer. Habermas hevder også at debatten må preges av rettferdig fordeling mellom synspunktene, slik at den blir en reell diskusjon, og ikke med prefabrikkert konklusjon. Det må følgelig være en rettferdig representasjon mellom deltagerne.

Hvis for eksempel en person settes opp mot syv andre som alle vet at er uenige med ham, blir det ikke en rettferdig tv-debatt, men en debatt der konklusjonen er forsøkt forutbestemt. Det blir en mediestyrt debatt som selvsagt ender med at den ene som er alene om sitt synspunkt blir hakket i fillebiter. Dette blir da en debatt med klare ikke-demokratiske tendenser der en ideologisk elite styrer konklusjonen fra kulissene. Slike samfunn kan ikke hevde at de er frie.

Denne urettferdigheten som viser en betydelig mangel på toleranse for forskjellighet, har vært aktivt brukt i blant annet NRK. Det kan virke som om det er en metode i NRK for å sørge for at de med politisk korrekte perspektiver «vinner debatten», mens man likevel kan «dekke ryggen» og hevde at «vi lot jo den ene personen få lov til å komme og viser dermed at vi tillater bredde».

Den ene (her tenkte) personen som «får lov til» å delta, er altså der som skyteskive for motpartens syv personer – poenget er å vise hvor galt den ene tar og hvor rett de syv har. Denne typen debatt-teknikk er så utbredt i mediearenaer som NRK, at man kun sjelden ser noe annet enn det ovenfor nevnte. Det er en klassisk hersketeknikk, en latterliggjøringsmetode for å dumme ut de hvis oppfatninger bryter med NRKs ideologiske linje. Samtidig kan man henvise til «bredde i debatten».

FRISPARK: Når mangfoldet 
blir ensretting

Habermas legger også vekt på at de som ikke kan uttale seg eller av ulike grunner ikke evner å delta rundt forhandlingsbordet, bør få oppnevnt en representant som kan tale deres sak i samfunnsdiskursen. Eksempelvis dyr og behovet for dyrevern, beskyttelse av handikappede, syke eller små barn.

Dette er for å sikre rettferdig fordeling, og at ikke bare samfunnets sterke, mest høylytte og brautende grupper og sterke politiske fraksjoner slik som ulike lobbygrupper, blir hørt. Disse kan representere svært få i samfunnet, men få en uforholdsmessig stor plass i debatten, nettopp fordi de roper høyest. Dette er ikke rettferdig og innebærer et brudd på reglene for rasjonell kommunikasjon i offentligheten.

I dag blandes alt dette sammen til en stor deig, og folk ser ikke forskjell på saklig debatt og den følelsesladde, rasende mobbekulturen der omtale av utseende, latterliggjøring og så videre brukes som «argumenter» for å «dumme ut» en meningsmotstander. Følelser idealiseres, heller enn kalde fakta. Jeg er sikker på at mange redaktører i avisene våre ikke engang selv er klar over reglene for saklig debatt, slik de legges frem hos våre viktigste filosofer.

Det er mulig derfor de selv går i fronten for nettopp en mobbekultur heller enn redelig debatt. Det er også mulig at de overhodet ikke er interessert i å forholde seg til disse reglene, og at vi egentlig ikke vil ha en kunnskapsbasert debatt som kan høyne folkets forståelse for viktige tema, ikke minst i internasjonale spørsmål.

Folk som kan noe, er det vanskeligere å manipulere. Det er ikke så lett å presentere en løgn som sannhet for en som faktisk følger med på hva som egentlig skjer, bak medienes manipulerende fasader.

LES OGSÅ: Når kristne netthater 
journalister

Slik forsøples hele debattarenaen og reduseres til en underholdnings- og skittkastingsscene der folk fritt kan mobbe og latterliggjøre meningsmotstandere. Jeg har sittet med ledende professorer som har uttalt seg til aviser, og resultatet ble en artikkel om hvor stygge briller mannen hadde. Han spurte meg om de virkelig var så stygge, og om han burde skifte dem ut, ettersom det var det eneste som sto igjen etter personsjikanen.

Dette mennesket var en av våre ledende samfunnsvitere på sitt felt. Kunnskapen som personen faktisk kom med brøt med det politisk korrekte, og slik ble artikkelen der professoren øste ut av sitt vell av vitenskapelig tenkning vridd til latterliggjørende sjikane.

Med et så lavt saklighetsnivå, orker mange ikke å delta i lengden. Her bærer avisenes redaktører et betydelig ansvar. Flere av dem er selv kilden til ukulturen.