TERRORANGREP: Forfatter Helle Merete Brix og Lars Vilks forteller om de to årene etter at de overlevde terrorangrepet mot Krødttønden i København.  Foto: Ola Torkelsson, TT, NTB Scanpix

Man forhandler ikke med et maskingevær

tirsdag 14. februar 2017

Samfunn

Det er gått to år. To år siden denne artikkelens forfattere holdt hverandre i hånden, mens vi lå i dekning under et bord i et lagerrom i kulturhuset Krudttønden i København.

En livvakt stod foran med pistolen trukket. Vilks fremsa kvikke bemerkninger for å holde stemningen oppe i rommet. Brix gjentok inne i sig selv disse linjene: Det skal nok gå bra. Vi kommer ut herfra i live. Samtidig meldte tvilen seg: Hvis det nå var mere enn én terrorist? Hvis det var to, som på Charlie Hebdo?


En annen livvakt kom inn i rommet. Han hadde et blodig bukseben og sa at det er kaos der ute. Han fortalte at der var sårede, og at en av de sårede ikke så godt ut. Det var en av tilhørerne i salen, filminstruktør Finn Nørgaard, som blødde ihjel på fortauet. Terroristen Omar El-Hussein skjøt ham i ryggen, da Nørgaard ved skytingens begynnelse løp ut på gaten. El-Hussein skjøt også en mengde prosjektiler gjennom Krudttøndens glassdør og var formodentlig på vej inn i lobbyen da han ble jaget på flukt av politiets kuler. Fire politifolk ble lettere såret.

Senere forsatte El-Hussein til Synagogen i København, hvor han likviderte den ubevæpnede vakten Dan Uzan og såret to betjenter. Tidlig på morgenen den 15. februar ble El-Hussein selv drept av politiets aksjonsgruppe.

Siden da er intet ytringsfrihedsmøte i Europa blitt angrepet, men slike møter har nå konsekvent politifolk med maskinpistoler utenfor og screening av publikum, før de trer inn i rommet. I dag er det dog øyensynlig de store, bløte mål, som etterretningstjenestene kaller det, som er målet for terroristenes angrep: Lufthavner, konserter, kafeer med mer. Og Europas jødiske institutioner har permanent bevoktning.


Men sporene skremmer. Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør Flemming Rose - som sammen med Vebjørn Selbekk mottok Fritt Ords Honnør i 2015 - har i sin siste bog avdekket hvilke restriksjoner hans tidligere arbeidsgiver la på ham. Og visst tegnes det mange muhammedtegninger, men de publiseres ikke i anstendige medier. Det gjelder enda også for tegninger av kunstneren Thomas Knarvik og Lars Vilks.

Til høsten har Vilks tiårsjubileum som fatwarammet. Fatwaen fik han fordi han i 2007 tegnet Muhammed som hund. Siden har det blant andet fulgt et brannattentat, en plassering på Al Qaidas dødsliste og omtale i Islamisk Stats magasin som hedningen som fornærmet profeten. Det er stadig en dusør på Vilks hode.


Den 7. januar 2015, dagen for massakren på Charlie Hebdo, forandret Vilks` liv sig radikalt. Han ble flyttet hjemmet sitt og rundt mellom forskellige «safe houses», og i dag er det kun livvaktene og Vilks selv som vet hvor han bor. Men på sitt hemmelige sted kan han få noe fra hånden. I disse tider strømmer det inn med bestillinger på det som er blitt kunstnerens spesiale: Parafraser over kjendte malerier. For eksempel «Pige med perleøredobb», skapt av Vilks´ yndlingsmaler, den nederlandske barokkmaleren Johannes Vermeer. Parafrasen kan for eksempel også være over et bilde av noe så svensk som Carl Larsson. Men Vilks´ bilde er alltid ustyrt med en eller flere små hunder.

Å utstille er i dag umulig. Til gjengjeld kan kunstneren avlevere sine malerier personlig til kjøperen. Ingen med ondt i sinne skal likevel få lumske ideer, for livvaktene sjekker alt og er alltid rett ved siden av Vilks.

Dagligdagse gjøremål utenfor huset kan være utfordrende. Nylig skulle Vilks opereres for en forstørret prostata. En enkel operasjon. Besværlig er det derimot når et høyrisikomål, som Vilks betegnes som med politispråk, skal smugles inn og ut av et sykehus. Kun et fåtall blant personalet kjente til saken. Vilks ble kjørt til og fra enerommet sitt og operasjonsrommet helt tildekket. Vilks skrev i sin nytårskronikk i det svenske nettmagasinet Attitude4life: Det så vel ut som om en eller annen hadde kastet håndkledet i ringen, men langt verre hadde det vært om noen hadde funnet ut av hvem som lå under lakenet.


Dagliglivet i et «safe house» er akkurat nå også preget av administrasjon. I 1996 erklærte Vilks den selvstendige republikken Ladonia, som ligger ved kysten av Kullen i Sverige, der også Vilks` kjempeskulptur Nimis - som for nylig ble utsatt for et brannattentat - befinner seg. Ladonia har egen valuta og tidssone, avisen Ladonia Herald, ministre av begge kjønn og alltid en dronning i spissen for republikken. Man kan søke om statsborgerskap på nettet. Og det har tusenvis av mennesker gjort gennom årene.

LES: Charlie Hebdo-forlegger: intoleransen øker

Nettopp i disse måneder strømmer det inn med slike søknader, særlig fra USA. Det er Vilks´ oppgave å utstede pass og stemple offisielle dokumenter, som livvaktene så sender av sted til de pågjeldende. Sekretærhjelp kunne være fint, men den der bor i et «safe house», må klare sakene selv.

Når man er et høyrisikomål, er man helt avhengig av livvaktene sine. De er med overalt. Når Vilks skal holde foredrag. Når han møter venner og kolleger privat. Besøker en kunstutstilling. Rejser til utlandet. De forsøger også at få Vilks til at forbedre og variere sin matlaging.

LES: Kampen om Europas sjel

Brix har gjort seg den observasjon at livvakter ikke bare synes å være elskverdige mennesker, de er også beskjedne. Et par dager etter terrorangrepet gikk Brix på en kafé tilfeldig på den livvakten som sørget for at få Vilks og Brix ut i lagerrommet. Egentlig var det visst en fejl at Brix kom med, for det er jo Vilks livvaktene skal beskytte. Men det kan være vanskelig å vite hvordan man skal agere når noen skyter etter en ved et offentlig arrangement. I bøker om takt og tone kan man ikke finne anvisninger om noe sånt. På cafeen sa hun takk til livvakten, og han svarte: Det var så lite. 


Det var så lite, sagde også en anden mann fra Politiets Etterretningstjeneste, som ble såret av en kule i skulderen, og som Brix altfor sent fikk takket for at han var i Krudttønden den dagen. Morsomt var det naturligvis at ingen av disse menneskene sa at de gjerne gjorde det samme igjen. Morsomt var det naturligvis også at denne mannen fra Politiets Etterretningstjeneste var så hurtig til å komme ned og ligge. For ellers, som han fortalte Brix, ville ikke kulen gått gjennom skulderen, men hodet hans. Og fint har det vært å snakke med denne mannen mange ganger etter terrorangrepet og med stadige mellomrom gjøre det.

Litt anstrengende kan det være å snakke med alminnelige mennesker om terrorangrepet. Er du med i et program, spør folk innimellom, og det tenkes ikke her på et underholdningsprogram på tv, men en type beskyttelsesprogram. Men nej, Brix lever stort sett et helt normalt liv.

Som forfatter blir man innimellom spurt hva ens siste bok handler om. Når man svarer: Jo, det er en personlig beretning om terrorangrepet på Krudttønden, kan man nesten høre et Donald Duck-aktig «GISP» fra den som spør. Det Donald Duck-aktige «GISP» kan også høres når Brix forteller at hun for tiden samler materiale om mennesker som har opplevd terror. Særlig når det berettes om en rejse til Oslo, hvor Brix møtte lederen for støttegruppen etter 22. juli, Lisbeth Røyneland.

LES: Tre personer skutt ved synagoge i København

Røynelands datter Synne ble, som mange nordmenn er kjent med, drept på Utøya. Jeg kan ikke holde ut å høre om det, sa en mor rett ut til Brix. Men noen skal høre om det, og i Den Franske Organisasjon for Ofre for Terrorisme tar de imot alle - sørgende foreldre, overlevende, de lemlestede og de som bare er traumatisert og sjokkert. De skjelner ikke mellom muhammedtegnere og andre: En borger er en borger, siger de og støtter både Charlie Hebdo og Vilks.

Og for forfatterne av denne artikkelen ble det skapt et spesielt bånd denne blodige ettermiddagen for to år siden. Men fremtiden? Man må komme bort fra volden. Man forhandler ikke med et maskingevær.

Kronikken er oprindeligt trykt i danske Weekendavisen.