KONSERVATIV: De neste tiårene fikk avisen en noe annen og mer konservativ profil enn det Fangen og kretsen rundt ham hadde sett for seg. På lengre sikt vant likevel den økumeniske og kulturåpne linjen de representerte frem, og avstanden til Dagen økte, skriver Helje Kringlebotn Sødal. 
  Foto: Tarjei Gilje

Jubilant med motsetningsfylt start

mandag 31. august 2015

Samfunn

I dag, 31. august, er det 75 år siden Vårt Land utkom for første gang. Den nye avisen bygde på en utradisjonell allianse mellom kristne grupperinger som vanligvis ikke samarbeidet.

De teologisk konservative initiativtagerne til avisen hadde tidligere tatt avstand fra flere av dem de nå skulle samarbeide med.

For de mer teologisk åpne kulturpersonlighetene med fortid fra Oxfordbevegelsen var det heller ikke enkelt å gå i kompaniskap med lekmannsledere som representerte pietistisk kristendom.

Hvorfor var det så om å gjøre å få stablet en kristen riksavis på beina i 1945 at nye allianser kunne oppstå?

I møte med den totalitære okkupasjonsmakten ble kirkestriden fra begynnelsen av århundret nærmest forvandlet til intern kirkefred i krigsårene.

En større fiende gjorde samarbeid mellom menn som Berggrav, Hallesby og Hope mulig. Liberale og konservative fant tonen på Grini og i motstandsarbeidet, og kirkesøkningen var stor. Derfor var mange kristne preget av optimisme og offensive tanker i okkupasjonens siste fase.

Kristendommen skulle prege etterkrigssamfunnet, og da måtte en posisjonere seg strategisk i skole, presse og politikk. Slik tenkte både teologisk konservative og liberale kristenledere som også innså at dette var krevende, økonomisk og i form av menneskelige ressurser.

Dette fremtvang nye samarbeidskonstellasjoner, særlig om en riksdekkende kristen avis og et landsomfattende kristent parti. Vårt Land og Kristelig Folkeparti oppsto gjennom prosesser som lignet hverandre.

Fra 1943 arbeidet folk som hadde vært sentrale i Oxfordbevegelsen, med ambisiøse avisplaner. Forfatteren Ronald Fangen, Bondeparti-politikeren Johan Mellbye, høyesterettsadvokat Erling Wikborg og flere andre kulturpersonligheter ønsket en økumenisk orientert og kulturåpen avis med bred nyhetsdekning.

Fangen var særlig opptatt av å skape et alternativ til Aftenposten, som hadde kompromittert seg ideologisk under okkupasjonen. Derfor ville han først starte opp igjen Tidens Tegn (nå VG), som var gått inn i 1941, og gi den en klar kristen målsetting. Da dette strandet, gikk han inn for å etablere en ny avis med seg selv som sjefredaktør.

Stjernejournalisten Fredrik Ramm, som før krigen også hadde skrevet for Dagen, var tiltenkt ansvaret for innenriks- og utenriksstoffet. Wikborg skulle ordne det økonomiske og samarbeide med Hjemmefronten. Men Ramm døde på vei hjem fra fangenskap i Tyskland, Hjemmefronten var lunken til tiltaket, og økonomien for dårlig til å kunne gå videre.

Samtidig planla flere ledere i de kristne organisasjonene en østlandsparallell til Dagen. Det gjaldt for eksempel generalsekretærene Tormod Vågen i Kinamisjonsforbundet, H.M. Wisløff i Indremisjonsselskapet, Sverre Seim i Søndagsskoleforbundet og Einar Kvale i Kristenfolkets Edruelighetsråd. De ønsket en avis med en teologisk konservativ og tydelig luthersk profil og var kritiske til Fangens konsept, men ble tvunget til å søke samarbeid for å få realisert planene sine.

Fangen stilte tre krav: Avisen skulle ikke være en regionavis, men et riksdekkende organ som på bred front arbeidet for gjenkristning av Norge.

Videre måtte den ikke bli en arena for teologisk og politisk strid: «Alt som smaker av maktsyke, rivalitet og utilbørlig konkurranse må bannlyses... Uten at dette anerkjennes og av all kraft gjennomføres, er det bedre at bladet ikke ser dagens lys», skrev han i et notat.

Fangen ville ha en økumenisk profilert avis, men aksepterte at den fikk et verdigrunnlag som knyttet an til luthersk tro. Til sist forlangte han at avisen måtte oppfordre kristne til å engasjere seg i kulturlivet og ikke begrense seg til å kritisere kulturuttrykk som kunne stride mot kristen tro og etikk.

Dette var harde vilkår for de konservative, som hadde størst problemer med det siste kravet. Det innebar at kino- og teaterannonser og anmeldelser ville få plass i avisen. De aksepterte likevel, men samarbeidet oppsto ikke ut fra noen tanke om at meningsmangfold ville styrke avisen. Begge parter mente de var nødt til å stå sammen for å redde vårt land i dobbel forstand.

Interne spenninger og da særlig mellom kulturåpenhet og kulturkritikk preget både styret og abonnentene den første tiden. Var det virkelig nødvendig med sportssider når kristne temaer sto i kø? Kunne det være rett å trykke annonser for filmer som oppfordret til umoral?

Spissformulert døde Ronald Fangen på grunn av det siste spørsmålet. Grunnen var at han utsatte en utenlandsreise for å være med på Vårt Lands generalforsamling 21. mai 1946 og argumentere for annonsene. Flyet han booket om til styrtet ved Fornebu, og Fangen omkom, 51 år gammel.

De neste tiårene fikk avisen en noe annen og mer konservativ profil enn det Fangen og kretsen rundt ham hadde sett for seg. På lengre sikt vant likevel den økumeniske og kulturåpne linjen de representerte frem, og avstanden til Dagen økte.

I dag er det kanskje mer teologi enn geografi som skiller de to avisene.