KATOLIKKER: Polakkene er den største innvandrergruppen i Norden. Det store flertallet av disse er katolikker og mange søker seg til Den katolske kirke også når de er i Norge, skriver Olav Hovdelien. Bildet er fra St. Olav domkirke i Oslo. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

Flertallet av migrantene som kommer er kristne

fredag 10. februar 2017

Samfunn

Mediene og innvandringsdebatten gir inntrykk av at migrasjon handler om flyktninger og islam. Men de fleste innvandrerne som kommer til Norge er arbeidsmigranter og flertallet har kristen kulturbakgrunn.

Den som har fulgt med på den offentlige debatten om flyktninger, migrasjon og innvandring, kan lett ha fått inntrykk av at dette handler først og fremst om folk med muslimsk bakgrunn. Slik er det ikke. Siden dette ikke gir et sant bilde av virkeligheten, er det på tide å nyansere inntrykket fra mediene. Faktum er at det handler mest om arbeidsmigranter der flertallet har kristen bakgrunn, i det minste i kulturell forstand. En oversikt fra 2010 viser for eksempel at blant landets 490.000 migranter, hadde 250.000 kristen kulturell bakgrunn, mens 130.000 hadde muslimsk bakgrunn. En oversikt over de største fødelandene for internasjonale migranter til Norge fra 2014/2015 viser at Polen (90962), Sveige (36887) og Litauen (35901) topper oversikten, med Somalia (27333) på fjerdeplass (T. Martikainen 2016 og SSB).

LES: Flertallet mot muslimske innvandrere

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier som samlet har satt seg fore å undersøke hva en kristen bakgrunn og deltagelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, i og for samfunnet som tar imot dem. Deltakerne er med i et forskernettverk for studium av kristne migranter som ble dannet i København i 2014. Forskningen rundt kristen migrasjon er kommet lenger i Sverige og Danmark enn her til lands. Dette har vi som norske deltagere i nettverket kunnet trekke veksler på. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016).

I den grad at offentlig debatt om innvandring tar opp spørsmål knyttet til religion, har det som regel vært med søkelys på religion som problem mer enn som ressurs for migrantene og for samfunnet forøvrig. Det har vært enda tydeligere etter terroranslaget mot USA 11. september 2001. Men religion er mer enn islam. En av våre arbeidshypoteser i arbeidet med temaet har vært at kristne menigheter og forsamlinger er en ressurs for migrantene, og at deltagelse i slike sammenhenger virker integrerende. Kristne menigheter bidrar naturlig nok med kristen fellesskap, men dette inkluderer heldigvis også sosiale fellesskap. Dette kan igjen være en avgjørende integrasjonsfaktor for nyankomne migranter. Dette gjelder både i den forstand at de bidrar til at migrantene får et fotfeste sosialt med alt dette har å si for individet, men også virker brobyggende i møte med storsamfunnet. I de kristne forsamlingene møter de nyankomne likesinnede som ofte kan hjelpe med praktiske forhold i et nytt land. Det kan være hjelp med språklige utfordringer, hjelp til å finne et sted å bo, til å finne arbeid eller hvordan takle det norske byråkratiet.

LES: Immigrasjon fra himmelen

Polakkene er den største innvandrergruppen i Norden. Det store flertallet av disse er katolikker og mange søker seg til Den katolske kirke også når de er i Norge. Utgangspunktet for dette forskningsarbeidet begynte med interesse for arbeidsmigranter fra Polen. På det meste var det 200 000 polakker i Norge. De reiser fra en sterk katolsk kirke i hjemlandet og kommer til en etablert katolsk kirke i Norge. Religion betyr generelt mye for polakkene og kirken er med og integrerer polakkene i storsamfunnet. Ofte er kirken ved den lokale sognepresten det første stedet en polsk migrant vil oppsøke for spørsmål og veiledning. Her er det snakk om sjelesorg i vid forstand. Selv om innrykket av nye katolikker har vært massivt de siste årene, har Den katolske kirke strukket seg langt for å gi de katolske migrantene et tilbud også utover kirkens sakramentale betjening. Det har ikke bare vært enkelt for kirken å ta imot minst like mange nyankomne polske migranter som kirken hadde blant sine medlemmer fra før.

Mange andre migranter kommer fra små kirkesamfunn og danner sine egne når de kommer til Norge. Disse tilhører gjerne en pentekostal eller karismatisk trosretning. I boken «Kristne migranter i Norden» fortelles det blant annet om opprinnelsen til «church of Pentecost» i Norge (S. Eriksen 2016). Den er knyttet til en sjømann fra Ghana som gikk på sjømannsskole i Arendal. Han dannet et bønnefellesskap som senere ble et eget trossamfunn med menigheter i flere norske byer. Migrantmenighetene kan ofte være små menigheter på kanskje bare ti medlemmer, og mange er ikke registrert som trossamfunn. De vokser etter hvert, men mange går under radaren på den måten at de ikke alltid søker aktivt kontakt med andre. De vil likevel fortsatt bidra positivt i den forstand at enkeltindivider får del i et kristent fellesskap som de kjenner igjen fra hjemlandet, og blir en del av sosiale fellesskap som langt på vei fortsatt deler de samme normene og verdiene som samfunnet forøvrig. Dette kan til dels sammenlignes med hvordan de norske utvandrerne som drog til Amerika og bygde sine egne kirker. Man kan også sammenlikne med hvordan nordmenn ute søker mot norske sjømannskirker, uten at man skal overdrive likhetene.

MEST LEST