ITALIA: Det kan se ut til at demokratiet vant i Italia denne gangen. Men kanskje har Douglas Murray, mer rett enn det vi liker å tenke på, når han påpeker at Europa har et demokratiproblem, skriver Olav Hovdelien. På bildet ser vi Italias president Sergio Mattarella (til venstre) og statsminister Giuseppe Conte (til høyre) under innsettelsesseremonien 1. juni.  Foto: Gregorio Borgia, AP Photo/NTB scanpix

Den europeiske union, populistene og demokratiet

lørdag 9. juni 2018

Samfunn

Kanskje var det ikke det sedvanlige kaoset i Italia vi var vitner til denne våren, men heller EUs vilje til å sette unionens økonomiske integrasjon foran demokratiske hensyn?

«Mye taler for at europeerne ikke kan få alt samtidig: økonomisk integrasjon, nasjonal suverenitet og demokrati.»

Sitatet er hentet fra en liten bok med tittelen «Hva er populisme?» som utkom på norsk i 2016. Boken er forfattet av den tyske forskeren Jan-Werner Müller som er professor ved Princeton University i USA, og regnes som en av verdens ledende politiske teoretikere.

Sitatet til Müller er blitt høyaktuelt etter de siste ukenes politiske utvikling i Italia, der landet, etter en del om og men, nå likevel fikk en ny regjering under ledelse av Giuseppe Conte (54).

Conte regnes som et relativt ubeskrevet blad politisk. Valgresultatet 4. mars gav ikke flertall til noen av de politiske blokkene, men etter langvarige forhandlinger valgte de to valgvinnerne, Femstjernersbevegelsen og Ligaen (tidligere Lega Nord), å gå sammen om å danne regjering.

Det var lederne for partiene, henholdsvis Luigi Di Maio (31) og Matteo Salvini (44) som valgte å utpeke Conte som mannen som skal lede regjeringssamarbeidet, da de selv utelukket hverandre som aktuelle for dette embetet.

I henhold til Italias konstitusjon må en regjering godkjennes av presidenten, som med unntak av denne bestemmelsen, innehar en seremoniell rolle innen italiensk politikk. President Sergio Mattarella nektet da også først å godta regjeringen Conte hadde satt sammen.

Begrunnelsen for dette var den foreslåtte utnevnelsen av euromotstanderen Paolo Savona som finansminister. Presidenten fryktet at Savona ville trekke Italia ut av det europeiske valutasamarbeidet og slik skape økonomisk kaos. Conte trakk seg derfor først som statsminister, og det gikk mot nyvalg. Meningsmålinger tydet på at de to partiene som ønsket å danne regjering sammen, ville komme styrket ut av et eventuelt nyvalg.

Noen dager senere kom Conte opp med en ny finansministerkandidat, den antatt mer EU-vennlige økonomiprofessoren Giovanni Tria. Savona ble nå foreslått som europaminister. Denne regjeringssammensetningen er blitt godkjent av presidenten, og Conte kunne dermed tas i ed som statsminister fredag 1. juni.

Både Femstjernersbevegelsen og Ligaen betegnes ofte som populistpartier i mediene. Ifølge Müller er populistbegrepet vanskelig å definere, men et fellestrekk i et forsøk på å tegne opp en weberiansk idealtype synes å være forestillingen hos populistene om at «de – og bare de – er folkets legitime representanter».

Dermed kan alle som tenker annerledes stemples som illegitime representanter, uavhengig av hvor mange prosent av stemmene de fikk ved et parlamentsvalg.

Ut fra en slik tankegang kan det ligge en antidemokratisk tendens i populismen, påpeker Müller, noe som blant annet ofte medfører at populistene plasserer sine egne folk i ledende samfunnsposisjoner så snart de får sjansen. Selv om det ideelt sett ikke burde være slik, kan vi spørre, hvilke politiske bevegelser gjør ikke det?

I tillegg betegnes ofte populistpartier som tilhengere av et «illiberalt demokrati». Ifølge Müller trenger ikke dette å bety noe annet enn at de er motstandere av den politiske ideologien som går under betegnelsen «liberalisme», med alt denne medfører av individualisme og samfunnsoppløsning, materialisme og ateisme.

Når for eksempel regjeringspartier i Polen og Ungarn kritiseres av EU, er det gjerne en kritikk på liberalistiske premisser, noe som må kunne forventes siden de representerer politiske alternativer som er kritiske til den hegemoniske liberalismen som råder ellers i unionen.

I Italia er det særlig Femstjernersbevegelsen som må kunne regnes som ganske så rendyrkede populister, riktignok bærer de mest preg av å tilhøre kategorien venstrepopulister. Populistpreget viser seg i hvordan bevegelsens ledere har gått hardt ut med at de ikke kommer til å samarbeide med noen av de etablerte partiene, som i deres øyne representerte mer eller mindre korrupte og dekadente eliter.

Det er de som representerer «folket», og nå ville de ha styringen over landet tilbake! Nærmere Müllers idealtypiske populistbegrep er det vanskelig å komme.

Men så skjedde det noe. Viljen til makt ble også en vilje til samarbeid med det italienske valgets andre vinner, Ligaen. Ligaen regnes som et nasjonalkonservativt parti på ytre høyre fløy.

«Hvis det populistiske slagordet ‹vi er folket› hadde blitt forandret til ‹vi er også folket›, ville det uttrykt et helt legitimt krav fra den delen av sivilsamfunnet som føler seg glemt, eller som rent faktisk har blitt ekskludert.»

Dette skriver Müller i boken om populisme. Interessant nok er det nettopp det som skjer når de to angivelige populistpartiene slår seg sammen for å danne regjering. Både Femstjernersbevegelsen og Ligaen «innrømmer» i og med regjeringssamarbeidet at de ikke hver for seg representerer «folket», men bare en del av det. Slik begynner populistene å oppføre seg som tradisjonelle partier, til tross for det de har lovet velgerne sine.

Hva har så dette å gjøre med sitatet ovenfor, om at europeerne ikke kan få «økonomisk integrasjon, nasjonal suverenitet og demokrati» samtidig?

Som medlem av EU har Italia allerede avgitt deler av sin nasjonale suverenitet. Forholdet mellom EU og de enkelte medlemslandene er det naturligvis mye å si om, men det skal vi la ligge her.

Det som derimot så ut til å stå i motsetning til hverandre ved statsministerkandidat Contes regjeringsutnevnelse, var forslaget om en finansminister som ble antatt å være kritisk til eurosamarbeidet, og som dermed av EU ble ansett som en trussel.

Det var den italienske presidenten som ikke ville godkjenne den først foreslåtte finansministeren, noe han ifølge konstitusjonen har mulighet til, men begrunnelsen for å nekte den nye folkevalgte regjeringskoalisjonen, var hensynet til EU og til påståtte mulige følger av utnevnelsen for både unionens og Italias økonomi.

Spørsmålet om hvem som skal utnevne ministre i et selvstendig lands regjering, hvorvidt det er et lands lovlige folkevalgte, eller om det er Jean-Claude Juncker og EU-kommisærene, burde normalt sett være enkelt å besvare. Når hensynet til eurosamarbeidet og den økonomiske utviklingen trekkes inn, innebærer dette et utilslørt angrep på demokratiet.

De nye regjeringspartiene fikk til sammen over 55 prosent av stemmene ved valget i mars. Hvis Ligaens allierte på høyresiden tas med, er det snakk om over 75 prosent av stemmene. Dette var et valgresultat til EUs fortvilelse. I norsk presse ble forsøket på å sette det folkevalgte flertallet til side omtalt i halvkvedede viser om det sedvanlige, politiske kaoset i Italia.

Men kanskje var det ikke det sedvanlige kaoset i Italia vi var vitner til denne våren, men heller EUs vilje til å sette unionens økonomiske integrasjon foran demokratiske hensyn? Hvor sterkt press fra EU lå bak forsøket fra president Mattarellas forsøk på å stoppe regjeringsutnevnelsen?

Det kan se ut til at demokratiet vant i Italia denne gangen. Men kanskje har den britiske kommentatoren og spaltisten i magasinet The Spectator, Douglas Murray, mer rett enn det vi liker å tenke på, når han påpeker at Europa har et demokratiproblem.

Jan-Werner Müller, Hva er populisme? Et essay (Oversatt av Lars Holm-Hansen, Heinesen forlag, 2016)